Portishams bokblogg

«Nordic Noir» har blitt et begrep når det gjelder bøker og TV-serier. På skjermen satte Danmark standarden med serier som Forbrytelsen (2007-2012) og Broen (2011-2017), mens Stieg Larsson og Jo Nesbø har solgt millionopplag av sine bøker om henholdsvis Mikael Blomqvist/Lisbeth Salander og Harry Hole. Larssons Millennium -trilogi var en sensasjon da den kom ut i 2005-2007, delvis fordi han var ukjent og bøkene ble utgitt posthumt. Nesbø er dyktig til å snekre historier, men gjentar seg selv i skildringene av Harry Hole på fylla og har en tendens til å dynge på med effekter. Hvem har så skrevet den beste nordiske kriminalromanen? I Rødstrupe (2000) klarte Nesbø å følge prinsippet «kill your darlings», og boken er stram, spennende og original. For å finne krim av høy litterær kvalitet må vi likevel lete andre steder. Svenske Henning Mankell har gjort internasjonal suksess med sine romaner om politimannen Kurt Wallander (1991-2013), men også de er ujevne og noe repetitive. Ett skritt e...

Den skotske gymnastikklærerinnen Elizabeth MacKintosh utga åtte kriminalromaner i perioden 1929-52 under psevdonymet Josephine Tey. En av dem er tidligere omtalt på denne bloggen, se Påskekrim (portishambooks.blogspot.com) . Nå utgis de på nytt, formodentlig fordi de har falt i det fri. Men hvorfor skal vi lese disse nesten hundre år gamle bøkene? Kriminalromaner fra denne perioden følger gjerne et fast mønster. De begynner så å si alltid med et mord. Helten, som kan være en politimann, men oftere er en privatpraktiserende detektiv som stiller politiet i forlegenhet gjennom sin kløkt og resonneringsevne, nøster seg bakover og avdekker gradvis bakgrunnen for forbrytelsen. Ofte dreier det seg om mørke hemmeligheter fra fortiden. I den klassiske Agatha Christie-varianten samler så detektiven alle de involverte, går gjennom grunnene til mistanke mot hver enkelt og avslører til slutt den skyldige. I Teys debutbok, The Man in the Queue (opprinnelig publisert under psevodnymet Gordon Dav...