Lund v. 3.0

 Thure Erik Lund kaller Identitet, første bok sin «tredje debut». Den første var den egentlige debuten med Tanger i 1992, som ble fulgt av ytterligere to eksperimentelle, kritikerroste og prisbelønte romaner, Leiegården (1994) og Zalep (1995). «Debut» nr. 2 kom med Grøftetildragelsesmysteriet (1999), den første av Myrbråten-fortellingene, et firebindsverk som fikk enkelte kritikere til å ta fram de helt store superlativene. De tre andre bøkene er Compromateria (2002), Elvestengfolket (2003) og Uranophilia (2005). Mens Compromateria og Uranophilia til tider er like ugjennomtrengelige som titlene kan tyde på, med en overflod av nyord og uklare «verdensteorier», er Elvestengfolket en samling korte, ofte bisarre bygdehistorier skrevet på tilnærmet dialekt. Inn (2006) og Straahlbox (2010) ble sammenskrevet og utvidet til I singularitetens skygge (2013), mens den korte En trist og dum historie (2011) er en slags Lund for begynnere. Innimellom kom det også flere essaysamlinger.

Nå foreligger altså Identitet, første bok, der vi møter en tidligere forfatter, Hallandsås, med klare likhetstrekk med Lund, og for den saks skyld Myrbråten. I likhet med sistnevnte har han f.eks. utført oppdrag for kultur­forvaltningen, i begge tilfeller med katastrofalt resultat, og havner i en periode i en bortkommen utenfortilværelse i Oslo. Likhetene med Lund selv understrekes av en rekke referanser til forfatterkolleger, anmeldere og bøker, inkludert egne. Det går en direkte linje fra jeg-personens samlemani bakover til En trist og dum historie og videre til personen Walter i Myrbråtenfortellingene. Også skildringene av bygdefolk, med spesiell vekt på «hallandsåsinger», et gjenstridig, skrytende, samtidig hardt arbeidende og unnalurende folkeferd med aner øst for svenskegrensa, trekker linjer bakover i forfatterskapet. Det blir stadig færre av disse hardbarka individualistene, men enkelte ungdommer viser lovende takter.

 Identitet, første bok har stort sett fått gode anmeldelser, unntatt i Klassekampen (betalingsmur), som fant at den med vilje er skrevet på en måte som gjør lesingen vanskelig. Det er i så fall langt fra første gang i Lunds forfatterskap (og heller ikke siste, hvis vi skal dømme etter det vedlagte innledningskapitlet til Identitet, andre bok). Ingunn Økland i Aftenposten fokuserer på kjærlighetshistorien mellom Hallandsås og samboeren Maria, som er vart skissert, men knapt noe hovedtema. Hovedtemaet synes å være teksten eller «tekststrømmen» selv, og dermed forfatterens virke som forfatter, noe han nå benekter å være. I bakgrunnen for denne tematikken spøker Karl Ove Knausgård.

Om forholdet mellom Lund og Knausgård eksisterer det a priori-kunnskap. I Min kamp 2 er Lund på besøk hos Knausgårds i Stockholm, men sover i bilen (også der). Fra samme kilde vet vi at han hadde avgjørende innflytelse på utformingen av En tid for alt («Du må fortelle, Karl Ove!»), som Knausgård lenge planla å utgi som et essay om englenes rolle i Bibelen. Knausgård har selv trukket fram dette ved en rekke anledninger og omtalt Lund med stor respekt. Det er også en lett kamuflert referanse til Knausgård og broren Yngve i En trist og dum historie. Det er derfor ikke nødvendigvis Lund som snakker når Hallandsås i Identitet, første bok flere ganger, nærmest i forbifarten, refererer til Min kamp som lite oppsiktsvekkende, med «alminnelige tanker», og gir uttrykk for at det betyr mer for ham å ha Knausgårds dedikasjon i bøkene enn å lese dem. Derimot kan det ses som en avledningsmanøver, der formålet er å trekke oppmerksomheten vekk fra det faktum at Identitet, første bok i mangt er en slags skrudd Min kamp fra Modum. Det er mange ekko fra Knausgårds bøker, også på metanivå med den gjentatte understrekingen av at teksten aldri skal utgis og at jeg-personen ikke lenger er forfatter, eller for den saks skyld hvor mye penger han skylder forlaget. Forholdet til faren trer fram som et viktig motiv mot slutten av boken; forholdet til samboeren er nevnt. Leseren vet ikke om dette bygger på virkelige hendelser også hos Lund, men det viktige er metaperspektivet, selve teksten og fortellingen om den.

Det er selvsagt også store forskjeller. Mens Knausgård er nådeløs mot sitt alter ego og skriver med skam som et hovedmotiv, slik blant andre Toril Moi har påpekt, er Hallandsås stort sett såre fornøyd med seg selv og sine mange knep for å klare seg gjennom tilværelsen. Der den ene har himmelstormende kunstneriske ambisjoner, har den andre i utgangspunktet hatt samme forhold til skrivingen som til sine andre mångsysslaraktiviteter, selv om det har endret seg. Der Knausgårds bøker befolkes av grå, politisk korrekte svenske sosialdemokrater, vrimler Identitet, første bok av Snøfte Smith-aktige norske bygdetullinger, i hvert fall ved første øyekast, beskrevet i burleske vendinger og med et boblende overskudd av språklig fantasi. Det er vanskelig å tenke seg noen annen norsk forfatter omtale kvinnelige kjønnsobjekter som «rultine varmtvannsberedere» eller operere med stedsnavn som «Rassballhaugane». Mens mange kommentatorer har påpekt at Min kamp er skrevet i et flatt språk helt uten fakter (dette kan diskuteres), er Lunds varemerke at han går inn i ordene, blander høyt og lavt, vitenskapelige termer og dialekt, med stor nyskapende kraft og ofte komisk effekt.

Men fellesnevneren mellom de to verkene er altså tekststrømmen, beretningen om eget liv – hvis det er det det er – som til en viss grad blir livet. Knausgårds historie er på mange måter mer alminnelig, men dermed også mer nær og relevant. I tillegg kommer de svimlende tankesprangene, særlig i bind 1 og 2. Hallandsås påberoper seg en unik originalitet, men det er vanskelig å finne den igjen i teksten. Lund er riktignok en særegen stemme blant norske forfattere, men Identitet, første bok oppleves som en mindre original og vesentlig bok enn Grøftetildragelsesmysteriet, fortsatt hans beste og noe av det mest grensesprengende i nyere norsk litteratur. Jeg har med vilje ikke sagt noe om innholdet, men de som vil, kan lese Fredrik Wandrups anmeldelse her. Lund versjon 3.0 har mye til felles med v. 2.0. Jeg ville starte der.


Lund, Thure Erik. Identitet, første bok.
Aschehoug, 2017. 444 s.