Kranes konditori

"Dere har parret dere med hvemsomhelst…. Med hvemsomhelst som var der, da dere ikke holdt ut lenger." Slik dømmer Borghild Stordal, datteren til hovedpersonen i Kranes konditori, sin foreldregenerasjon. Det må ha vært sterke saker da boken kom ut i 1945. Den fremstår i det hele tatt som bemerkelsesverdig moderne i sin måte å se verden på, midt oppe i den konvensjonelle småborgerligheten som danner den ytre rammen rundt fortellingen, perfekt representert ved konditoriet og dets innehaverske og serveringsdamer.

Boken er også originalt oppbygd, i to "billeder" som beskriver en lørdag og den påfølgende søndagen i småbyens liv. Hele handlingen foregår på konditoriet. Etter hvert som ulike personer går inn og ut av svingdørene mot gaten, rulles ikke bare nåtidens begivenheter, men også fortiden opp, samtidig som det foregår ting på "privaten", bakrommet som er stengt av med en skyvedør. Ved denne lytter fru Krane og hennes undersåtter så godt de kan og formidler brokker av det som skjer til leseren. Ikke rart at boken er oppført som teaterstykke en rekke ganger og også filmet.

Katinka Stordal er byens beste sydame og har en rekke bestillinger til det forestående byjubileet, men har gradvis havnet i en livskrise der hun til slutt ikke orker eller bryr seg om noe. Det blir ikke bedre av at hun er skilt, har ansvaret for to tenåringsbarn og står i stor gjeld. I begynnelsen av boken trøster hun seg med et glass vin på konditoriet, der hun tilfeldig møter den svenske sjømannen og havnearbeideren "Stivhatten", som byr henne på mer. Gjennom det meste av handlingen sitter de inne på "privaten", mens skandalen vokser utenfor. Innimellom de to "billedene" blir hun med ham hjem. En finurlig detalj er at mens opptil flere av de "fine" borgerne må handle på kreditt, betaler den uglesette Stivhatten kontant. Med ham er det ingen forstillelse eller ytre fjas.

Etter hvert som krisen tilspisser seg, avsløres mer også om de andre personene. Flere har sine svin på skogen; andre rives av uoppfylte lengsler. Fru Krane selv kjenner en indre uro over det hun kaller Stivhattens "forførerstemme". Men det er Katinka som setter ord på det mange føler:

"Det er bare ett virkelig botemiddel for ensomhet og livslede, bare en dyktiggjørelse til livet. Det er et annet menneskes favn…. Den som ikke har det, går under. En kan holde seg flytende en stund på forskjellig, men innerst visner en, visner og forgår. Elske, elske, bli elsket, det er det det gjelder. Den som ikke har kjærlighet er som uten brød og uten tak over hodet. Det er kjærlighet vi lever av."

Sandel feller ingen dom over Katinka, men hennes eksistensielle opprør ender i en form for katharsis. Hun lager skandale, men er samtidig kanskje den sterkeste i boken fordi hun våger å konfrontere sine innerste følelser.

Jeg hadde ikke lest Kranes konditori. Den fortjener å leses av flere.

Cora Sandel, Kranes konditori: Interiør med figurer. Samlede verker VI.

Først utgitt 1945. 181 s.