Jul med Dickens

 «Bah! Humbug!»

Slik svarer gnieren Ebenezer Scrooge da nevøen forsøker å ønske ham god jul. Dermed er tonen satt for verdens kanskje mest kjente julefortelling, Charles Dickens’ A Christmas Carol fra 1843. Kort etter får Scrooge besøk av gjenferdet til sin avdøde kompanjong, som varsler at han vil bli hjemsøkt av ytterligere tre spøkelser som representerer julen i fortid, nåtid og fremtid. Disse viser ham scener fra hans eget liv og livene til mennesker han kjenner, og han angrer bittert på sin gjerrighet og gledesløse livsførsel. Men det er ikke for sent: Scrooge har fått en ny sjanse og forvandles til en omgjengelig og fremfor alt gavmild mann, og historien får en lykkelig slutt.

Dickens hadde selv følt fattigdommen på kroppen og hadde et stort hjerte for alle fattige, spesielt barn. Her er de representert ved familien til Scrooges underbetalte skriver Bob Cratchit med den handikappede lille gutten Tiny Tim. De er likevel beskrevet som lykkelige; gode, anstendige mennesker som gleder seg over det de har og til og med drikker Scrooges skål. Det er fristende for et øyeblikk å sammenligne med H.C. Andersens «Den lille piken med svovelstikkene», skrevet noen få år senere. Den foregår riktignok på nyttårsaften, men de to fortellingene har et felles motiv i varmen og høytidsstemningen som ikke alle får del i. Mens Andersens fortelling er hjerteskjærende realistisk, preges Dickens’ verden – også i de store romanene – av en tro på det gode i mennesket og på at alt ordner seg bare vi er snille mot hverandre. A Christmas Carol ender da også med at fortelleren bryter inn med et «God bless Us, Every One!»

Hele Dickens’ forfatterskap er som et overflødighetshorn, og A Christmas Carol er ikke noe unntak. Den er en svir å lese; selv i beskrivelsene av fattigdom og av Scrooges triste liv er stilen boblende ustoppelig, grensende til det komiske, slik at leseren må følge godt med for å få med seg realitetene:

«Oh, a wonderful pudding! Bob Cratchit said, and calmly too, that he regarded it as the greatest success achieved by Mrs. Cratchit since their marriage. Mrs. Cratchit said that, now the weight was off her mind, she would confess she had her doubts about the quantity of flour. Everybody had something to say about it, but nobody said or thought it was at all a small pudding for a large family.”

Stemningen er perfekt for høytiden, moralen ikke til å ta feil av og personene uforglemmelige. Ikke rart at boken har holdt seg populær siden den kom ut, de senere årene godt hjulpet av en rekke TV- og filmversjoner.

Dickens hadde en egen evne til å finne på slående navn til personene i bøkene sine. Noen har gått inn i det engelske språket. «Scrooge» er så godt at Carl Barks lånte det til en annen berømt gnier, på norsk bedre kjent som Onkel Skrue. Han gjorde også sin debut i en julefortelling, men det er en annen historie.

 

Charles Dickens, A Christmas Carol.

1843. Kindle edition. 91 s.