Putins Russland i romanform

Giuliano da Empolis roman Trollmannen fra Kreml begynner med en klassisk rammefortelling: En navnløs jegperson blir tatt med under mystiske omstendigheter for å møte bokens hovedperson, som så forteller sin historie. Hovedpersonen, en viss Vadim Baranov, har tilhørt Vladimir Putins innerste krets, men har nå trukket seg tilbake. Baranov er en fiktiv figur, mens en rekke andre personer i boken opptrer under sine virkelige navn. Slik kan forfatteren gi et nærbilde av det indre liv i den russiske makteliten og tillegge virkelige personer tanker, følelser og utsagn. Ikke minst kommer vi tett innpå bokens egentlige hovedperson, Vladimir Putin selv, bare omtalt som «Tsaren».

Det opplyses på omslaget at Baranov er basert på Ladislav Surkov, i mange år en nær rådgiver for Putin og ofte karakterisert vekselvis som hans sjefsideolog og en grå eminense i Kreml. Valget av en slik person som prisme for fortellingen gir forfatteren ubegrenset tilgang til begivenhetene, samtidig som han kan dekke seg bak romanformen. Ikke bare er dialogene oppdiktede; i tillegg er de filtrert gjennom ikke bare én, men to oppdiktede personer (fortelleren ser vi riktignok lite til etter innledningen). Dette er en løsning forlagets jurister sikkert har vært fornøyd med, men av og til kan det være vanskelig å vite hvem som faktisk snakker.

Når det er sagt, gir boken et fascinerende psykologisk portrett av Putin. Det som driver ham i denne versjonen, er et brennende ønske om å gjenreise Russlands storhet og dermed veie opp for alle ydmykelsene landet har gjennomgått spesielt etter Sovjetunionens fall. Derfor er det en tabbe av Bill Clinton under Putins første statsbesøk i USA å spørre hvordan det står til med hans forgjenger Boris Jeltsin. For Putin er Jeltsin først og fremst forbundet med offentlig ydmykelse, som i scenen der en langt fra edru russisk president skal holde tale og Clinton får latterkrampe. Som det heter i boken, Jeltsin hadde sine feil, men «han er Den russiske føderasjonens president, for faen, han er overhodet for verdens største stat, en supermakt, en atommakt!» Da kan man ikke behandle ham slik.

Boken følger Putins karriere fra han blir statsminister i 1998 frem til krigen i Ukraina. Den inneholder lite nytt, men skaper en troverdig atmosfære rundt begivenhetene, beslutningsprosessene og personene den beskriver. Baranov ser politikk nærmest som en kunstform og filosoferer over forholdet mellom dens ulike inkarnasjoner med utgangspunkt i kontrasten mellom en far som var en trofast partifunksjonær og en mer frittenkende bestefar. Putin, derimot, er ingen kunstner, men en pragmatiker. Hans ryggmargsrefleks er spionens: Vestens politikk er en konspirasjon mot Russland og ham selv. Særlig tidlig i karrieren kan han virke grå og anonym, noe som får mange til å undervurdere ham, for eksempel Boris Berezovskij i første del av boken. Det tar imidlertid ikke lang tid før han viser frem jernneven.

Det Putin og Baranov har til felles, er en bunnløs kynisme, som gjør selv en krigsherre i Donbas, Zaldostanov, målløs. Slik forklarer Baranov for ham formålet med krigen i Ukraina (før fullskala-invasjonen):

«Du forstår at krigen er en prosess, og at målene går langt utover å lykkes militært. Tvert imot er det faktisk helt nødvendig at vi aldri lykkes helt, at seieren aldri blir endelig. Hva skal Russland med to nye regioner? Vi tok Krim fordi det var vårt, men her er målet et annet. Her er ikke målet erobring, men kaos. Hele verden må se at oransjerevolusjonen kastet Ukraina ut i anarki. Det er slik det ender når man begår den store feil å stole på landene i Vesten.»

At tusener dør for en sak de tror på, spiller ingen rolle. Zaldostanov svarer med å vise ham en dukke med avrevet arm, plukket opp på slagmarken. I denne påminnelsen om de nære ting ligger det kanskje et håp, men det er i så fall spinkelt. Baranov vil vie resten av livet til sin egen lille datter, som vi møter i sluttscenen, men det er lite som tyder på at han faktisk har forandret seg.

Boken er som nevnt tradisjonelt oppbygd, og den ender med en klisjé. Jeg kan ikke sammenligne med den franske originalen, men Thomas Lundbos oversettelse er ført i et sobert språk og flyter godt.

 

Guilano da Empoli, Trollmannen fra Kreml.

Oversatt av Thomas Lundbo

Kagge, 2024. 261 s.