En rettferdig hevner

Angivelig selges det en bok av Lee Child et sted i verden hvert niende sekund. Omtrent som IKEAs «Billy»-hyller. Mest sannsynlig skjer det på en flyplass. Det var der jeg plukket opp The Midnight Line, nummer 22 i Childs serie om den tidligere militærpolitimannen Jack Reacher. Reacher har for tiden også sin egen TV-serie på Amazon Prime og blir spilt av Tom Cruise i to filmer. Fansen synes imidlertid at Cruise er for spedlemmet.

For Reacher er «larger than life”, også rent fysisk. Han er en ensom ulv som navigerer etter sitt eget kompass og tar i tu med urett hvor han enn kommer over den. Han reiser med en tannbørste som eneste bagasje, har ikke bil og heller ikke våpen (selv om han får tak i dem) eller telefon. Når han har avsluttet en sak, tar han første buss ut av byen så langt den går. Hans eneste faste holdepunkt er militærpolitiet, der han er tilstrekkelig sagnomsust til å kunne skaffe informasjon når det trengs selv om han altså ikke tjenestegjør der lenger.

Intrigen i The Midnight Line er godt skrudd sammen og begynner med at Reacher ser en spesiell ring i vinduet hos en pantelåner. Den er fra militærakademiet West Point og så liten at bare en kvinne kan ha båret den. Reacher, som selv har gått på West Point, føler seg sikker på at ingen som har vært gjennom det som kreves for å få ringen, ville gi den fra seg frivillig. Han begynner derfor en jakt på eieren som skal ta ham til flere delstater.

Parallelt er politibetjent Gloria Nakamura i Rapid City, South Dakota, på sporet av en narkotikaliga. Sterke resept­belagte smertestillende midler, tilsynelatende originale, selges til misbrukere uten at politiet vet hvordan. Dette er etter OxyContin-skandalen, og kontrollen er derfor ekstra streng. Gradvis smelter de to historiene sammen. Dette er ikke den typen bok der leseren sitter på nåler under lesingen, snarere føler vi oss trygge på at orden vil bli gjenopprettet.

I kriminallitteraturen er det vanlig å skille mellom ulike sjangre. En «klassisk» kriminalroman av Agatha Christie-typen begynner nesten alltid med et mord, og så nøster detektiven seg bakover og finner bakgrunnen, og dermed den skyldige, som gjerne utpekes på dramatisk vis med alle mistenkte til stede. På 1930-tallet oppsto den «hardkokte» kriminalromanen, gjerne eksemplifisert med Dashiell Hammets Malteserfalken og Raymond Chandlers bøker om Philip Marlowe. Her slår detektiven seg frem – bokstavelig talt, og handlingen er mer lineær. Det skjer gjerne flere mord underveis.

Childs bøker kan ses i denne tradisjonen. Reacher er kanskje ikke en detektiv i tradisjonell forstand, men hardtslående så det holder. På samme måte som sine forgjengere er han også en moralens forsvarer i en fordervet verden. Men det er altså utelukkende sin indre stemme han følger, ikke lovene og reglene som gjelder for vanlige dødelige, bortsett fra at det skinner klart gjennom at han er amerikansk patriot. Tatt i betraktning hvor mye vold han bruker, er for øvrig voldsskildringene i The Midnight Line moderate og lite spekulative.

Child er brite, men boken foregår i øde amerikanske landskaper bare avbrutt av asfalt, «truck stops» og enslige neonlys. På omslaget heter det: «We all need Jack Reacher, a righteous avenger for our troubled times.” Uten å trekke det for langt kan en tenke seg at kombinasjonen av en ensom helt i åpne landskaper appellerer til en bestemt type amerikanere, de som er skeptiske til sentralmakten og medlemmer av National Rifle Association. Dermed bør kanskje ikke denne typen bøker der helten tar loven i egne hender ses på bare som uskyldig virkelighetsflukt.

 

Lee Child, The Midnight Line.

Bantam, 2017.

450 s.