Over evne

William Golding er mest kjent for debutromanen Lord of the Flies (Fluenes herre, 1954), som ble refusert 20 ganger før den kom ut og etter hvert innbrakte ham Nobelprisen i litteratur (moral: gi aldri opp!). Her bruker han en klassisk gutteboksituasjon – et guttekor strandet på en øde øy – som laboratorium for utforsking av menneskets sanne natur. Hvor dypt stikker sivilisasjonen?  

I The Spire (1964) borer Golding videre i menneskenaturen, nærmere bestemt i det som i den greske tragedien kalles hubris eller overmot. Prosten Jocelin har i et syn blitt utvalgt av Gud til en stor oppgave: å forsyne den lokale katedralen med et spir på toppen av det eksisterende tårnet. Han står på sitt selv om alle sier ham imot, av den enkle grunn at tårnet etter vanlige beregninger er utilstrekkelig fundamentert og ikke vil tåle den ekstra vekten. Før eller senere vil det derfor kollapse. Selv almuen forstår dette og deltar bare motvillig i arbeidet, mens de ser på Jocelin med en blanding av forakt, medfølelse og hat.

De mest tungtveiende innvendingene – bokstavelig talt – kommer fra den innleide byggmesteren, Roger Mason. Forholdet mellom Jocelin og Mason er komplisert. De er avhengige av hverandre, Jocelin av Mason som den eneste som kan dra prosjektet i land, Mason av Jocelin som oppdragsgiveren som sørger for mat på bordet ikke bare til ham selv, men til folkene hans. Han ville helst ha trukket seg fra prosjektet, men Jocelin bruker sin innflytelse til å sørge for at verken han eller arbeiderne får noen andre jobber i området. Forholdet kompliseres ytterligere av at begge tiltrekkes av den samme kvinnen, som Jocelin har sørget for at blir gift med den impotente Pangall, men som likevel blir gravid uten at det er klart med hvem.

Historien fortelles i tredje person sett fra Jocelins perspektiv. Dette er krevende siden leseren dermed må sette seg inn i middelalderens tankesett, og imponerende gjennomført fra forfatterens side. Etter hvert går Jocelin mer og mer opp i byggingen og klatrer opp og ned stillaser og stiger uten hensyn til fare. Arbeiderne mener han bringer hell, og mange holder ham i ærefrykt.

Det viser seg imidlertid at byggingen av spiret har kommet i stand på banaleste vis etter initiativ fra helt andre enn Gud. Da Jocelin blir satt under etterforskning av Kirken, blir «synet» hans avfeid som en misforståelse. Han har bygget sitt hus på sand og blir fratatt posisjon og privilegier. Vi følger ham på hans siste reise gjennom sykdom og kanskje galskap.

Som nevnt er det lett å lese dette som en historie om menneskelig overmot. Men det er kanskje for enkelt, for spiret faller ikke ned, men blir stående som et monument over Jocelins tro, hvor villfaren den enn måtte være. Han gjennomgår en personlig krise, og kanskje er det her kjernen i romanen ligger.

 

William Golding, The Spire.

Faber, 1964. Kindle edition. 212 s.

 

Merknad: Det er alminnelig antatt at The Spire er inspirert av katedralen i Salisbury, der Golding arbeidet som lærer. Katedralen har det høyeste spiret i England (123 m), som med en vekt på 6 500 tonn var en ingeniørbragd da det ble reist tidlig på 1300-tallet.