Chomskys metode

Noam Chomsky (f. 1928) er en av grunnleggerne av moderne lingvistikk og blant verdens mest siterte forskere. I tillegg er han en fremtredende politisk debattant og kritiker av økonomisk liberalisme og USA som dens fremste representant. I alt skal han ha skrevet over 150 bøker, og det er altså ikke Sagaen om isfolket vi snakker om. I Who Rules the World (2016) setter han seg fore å vise (bl. a.) at:

• USA er verdens verste terroriststat og en langt større trussel mot verdensfreden enn f. eks. Iran eller Nord-Korea. Dette er også den rådende oppfatning i store deler av verden, men ties ned og forvrenges av amerikanske medier.
•  Amerikansk utenrikspolitikk handler utelukkende om å fremme egne interesser. Alt snakk om demokrati, rettferdighet eller verdier er en avsporing og ofte bevisst propaganda. Til tross for mange fagre ord motarbeider USA demokrati i land der de har interesser.
•  Innenriks dikteres politikken av interessene til en liten elite av superrike.
•  USA driver systematisk terror og tortur i strid med folkeretten, og går ikke av veien for å myrde personer de ser på som fiender.

Verden står på randen av en miljøkatastrofe, og faren for en ødeleggende atomkrig er større  enn på mange år. Dette reflekteres imidlertid ikke i politikken. Det republikanske partiet i USA har for lengst oppgitt enhver pretensjon om å fremstå som et normalt parlamentarisk parti og karakteriseres av Chomsky som «verdenshistoriens farligste organisasjon», fordi det fører en politikk som vil resultere i utslettelse av menneskeheten. Når det er sagt, levnes ingen amerikanske presidenter i nyere tid noen ære, kanskje med et lite unntak for Jimmy Carter. Spesielt hardt går det ut over Barack Obama, delvis på grunn av høyere forventninger, både i lys av hans bakgrunn og tildelingen av Nobels fredspris.

Når det gjelder terrorhandlinger og tortur, er Chomskys metode å trekke frem en handling som er fordømt av USA og andre vestlige land, og deretter dokumentere at USA har gjort noe som er minst like ille. Parallelt undersøker han hvordan de aktuelle hendelsene har vært omtalt i vestlige, særlig amerikanske, medier. Mange av dem er lite kjent eller dårlig forstått på grunn av vellykket amerikansk propaganda.

Spesielt tar han for seg situasjonen i henholdsvis Ukraina og Midtøsten. I Ukrainas tilfelle gir han en god analyse av Vladimir Putins tenkemåte, men gjentar udokumenterte påstander om at Mikhail Gorbatsjov skal ha fått løfte om at NATO ikke ville ekspandere østover. Når det gjelder Midtøsten, er det ingen tvil om hvem som er the good guys og the bad guys, og Chomsky peker presist på Israel, godt støttet av USA, som aggressoren i området.

Oslo-prosessen er viet et eget kapittel. I motsetning til bildet som gjennom mange år har vært tegnet i norske medier, karakteriserer Chomsky prosessen som feilslått, ved at palestinerne ble sittende igjen med enda færre rettigheter enn de hadde før. Israel sluttet fremfor alt aldri å bygge nye, ulovlige bosettinger på palestinsk område. Palestinerne var dessuten splittet, med en svekket Yassir Arafat i eksil i Tunisia som kjempet for sin legitimitet internt mens intifadaen raste i de okkuperte områdene. «Hva trodde de norske forhandlerne at de kunne oppnå?» spør Chomsky retorisk. Han viser til forskning av Hilde Henriksen Waage for å bygge opp under argumentasjonen. En nordmann som kommer langt bedre ut av det, er Mads Gilbert, den «heroiske» legen som også bidro sterkt til å dokumentere situasjonen på Gaza-stripen.

Boken er ikke spesielt godt skrevet. Baksiden av den massive dokumentasjonen er at det blir mye oppramsing og også en del gjentakelser. Videre burde det være unødvendig å støtte opp under argumentasjonen med formuleringer av typen «most people would agree that….». Det er også påfallende hvor mange av kildene hans som karakteriseres som «distinguished», «respected» og lignende.

Tonen kan til tider være slitsom. Ironikeren Chomsky er tung på labben, som når han omtaler Obama som «the hero». Ironien er imidlertid et uttrykk for dyp fortvilelse. Kanskje det mest slående ved boken nesten ti år etter at den ble skrevet, er hvor godt den viser at Israels krig i Palestina er kulminasjonen av en langsiktig politikk, og tilsvarende hvordan valget av Donald Trump til president i USA i 2016 (omtalt i et etterord) var helt logisk. Om det enn skurrer av og til, trenger vi slike stemmer.

 

Noam Chomsky, Who Rules the World?.

Penguin 2016. 318 s.