Portishams bokblogg

"Dere har parret dere med hvemsomhelst…. Med hvemsomhelst som var der, da dere ikke holdt ut lenger." Slik dømmer Borghild Stordal, datteren til hovedpersonen i Kranes konditori , sin foreldregenerasjon. Det må ha vært sterke saker da boken kom ut i 1945. Den fremstår i det hele tatt som bemerkelsesverdig moderne i sin måte å se verden på, midt oppe i den konvensjonelle småborgerligheten som danner den ytre rammen rundt fortellingen, perfekt representert ved konditoriet og dets innehaverske og serveringsdamer. Boken er også originalt oppbygd, i to "billeder" som beskriver en lørdag og den påfølgende søndagen i småbyens liv. Hele handlingen foregår på konditoriet. Etter hvert som ulike personer går inn og ut av svingdørene mot gaten, rulles ikke bare nåtidens begivenheter, men også fortiden opp, samtidig som det foregår ting på "privaten", bakrommet som er stengt av med en skyvedør. Ved denne lytter fru Krane og hennes undersåtter så godt de kan og f...

J.K. Rowling skal ha sagt at The Tiger in the Smoke er hennes favoritt-kriminalroman. Og den har sine kvaliteter, først og fremst portrettet av den hensynsløse og fatalistiske morderen Jack Havoc, "tigeren" i tittelen. Havoc tror på "the science of luck", at han vil lykkes i sine forsetter bare han griper de mulighetene som byr seg, og lenge ser begivenhetene ut til å gi ham rett. Han bakkes opp av en dickensiansk bande av eks-soldater og krøplinger under ledelse av albinoen Tiddy Doll, på sitt vis nesten like nifs. Boken har i det hele tatt et rikt persongalleri, det blir nesten litt vel mange å holde styr på, men det andre portrettet som fester seg er av presten Avril, unnselig i det ytre, men livsklok, modig og en menneskekjenner av rang. Samtalen der han konfronterer Havoc i en mørk, tom kirke mot slutten av boken er nesten Dostojevskij verdig. Forfatteren av boken er Margery Allingham. Da den gikk som hørespill på NRK under tittelen Tiger i tåken i 2004,...

Da jeg var i England nylig, ba jeg en venninne som er professor i engelsk litteratur, om å anbefale en aktuell roman. Hun anbefalte Normal People av Sally Rooney, en ung irsk forfatter som bare har gitt ut én bok tidligere. Boken har fått mye omtale og var på langlisten til Booker-prisen i fjor, men gikk ikke videre til finalen.   Normal People er historien om Connell og Marianne, som tilsynelatende er som skapt for hverandre, men ikke finner det enkelt å leve ut kjærligheten. De vokser opp i en liten by vest i Irland, der Connells mor Lorraine vasker for Mariannes familie. Lorraine er alenemor, og bare hun vet hvem faren er. Marianne tilhører det nærmeste byen kommer en overklasse, med en fjern mor og en voldelig bror. Den avdøde faren har også vært voldelig, og vi aner at det er ting her vi aldri får vite. På skolen regnes Marianne som arrogant og sær, mens Connell er populær. Han prøver å holde forholdet skjult, noe som etter hvert fører til at det tar slutt for en periode...

The New Iberia Blues er James Lee Burkes tjueandre bok med Louisiana-politimannen Dave Robicheaux i hovedrollen. Et høydepunkt er The Tin Roof Blowdown fra 2007, som på mesterlig vis skildrer hvordan selve grunnstrukturene i det tilsynelatende velorganiserte amerikanske samfunnet kollapser som en filmkulisse i kjølvannet av orkanen Katarina. Dermed blir detektivens tradisjonelle rolle, å skape orden i kaos, enda vanskeligere.   Årets bok holder også god standard. En skulle kanskje tro at forfatteren ville begynne å gå på tomgang så langt ut i serien, men det er det få tegn til, kanskje bortsett fra titlene (New Iberia er politidistriktet der vår helt er ansatt, og fjorårets bok het rett og slett Robicheaux ). Tvert imot blir vi presentert for en spennende handling og et fargerikt persongalleri, de fleste fra samfunnets skyggeside: narkomane, prostituerte, nattklubbsangerinner, halliker og leiemordere. Voldsnivået er høyt, og leseren spares ikke for detaljene. Skal en tro da...

Mary Beard er en av antakelig ganske få klassisister som er kjent blant et større publikum. Dette skyldes hennes TV-opptredener, som denne debatten  med Boris Johnson, hennes saftige språk og altså hennes bøker. Beard er professor ved universitetet i Cambridge. I Women and Power tar hun for seg et kjent tema: kvinners plass – eller mangel på sådan – i det offentlige liv, og også hvordan vante tankemønstre bidrar til å sementere bildet av makt, rang, berømmelse og posisjon som maskulint. Beard bruker sin klassiske lærdom til å vise hvordan dette tankesettet hadde festet seg allerede i antikken, og hvordan motiver fra klassisk kunst og litteratur som er en del av vår felles kulturarv, har bidratt til å videreføre det. Det er ikke nødvendigvis slik at kvinnene måtte tie i forsamlingen slik Bibelen sier, men de kunne bare innta bestemte roller: De kunne klage over urett begått mot dem, eller på annen måte tale på vegne av sitt kjønn. De kunne aldri snakke for alle. Odyssevs'...

Selv i dag vet ingen hvem han var, forfatteren som kalte seg "B. Traven". På immigrasjonskortet hans til Mexico sto det "Traven Torsvan", noe som har fått enkelte til å konkludere med at han må ha vært av norsk avstamning. Sine første bøker skrev han på tysk; senere gikk han over til engelsk. Kontakten med forlag, agent og filmselskap foregikk via mellommenn, som kanskje var ham selv under forskjellige navn. Sikkert er det at han døde i Mexico City i 1969 og etterlot seg et testament under navnet "Traven Torsvan Croves". Utad hadde han da i mange år gått under navnet "Hal Croves". Noen mener at han var identisk med Ret Marut, en tysk revolusjonær som ble dømt til døden for å ha vært med på å grunnlegge den kortlivede bayerske sovjetrepublikken i 1919, men unnslapp og forsvant sporløst. Dette ble tilsynelatende bekreftet av enken etter hans død. Men selv hun visste ikke hva han egentlig het eller hvor han opprinnelig kom fra. Anonymiteten e...

Hva skal en si om en bok som fremhever Caligula som ideal blant de romerske keiserne og gjør Lenin til representant for den "hellenistiske kristendommen"? Der Ynglingekongene er semitter og Hitler egentlig av berberslekt fra Tanger-området? I den nylig utkomne Maktens historie setter Truls Øhra seg fore å bevege verden, og som arkimedisk punkt har han valgt seg motsetningen mellom den gammel- og nytestamentlige kristendommen, karakterisert som henholdsvis "et dystopisk syn på verden, styrt fra det hinsidige av en rasende Gud" og en lære der "frelsen ikke lå i syndenes forlatelse, men i gode gjerninger". Jeg overlater til mer kompetente krefter å vurdere holdbarheten i denne teologiske utlegningen. Øhra tar i alle fall de undertryktes parti, og engasjementet er det ikke noe å si på. Den første delen av boken inneholder kapitler som "Semittene", "Hellenismen" og så videre, frem til "Den britiske sivilisasjon". Her tar Øhra le...