Portishams bokblogg

William Golding er mest kjent for debutromanen Lord of the Flies ( Fluenes herre , 1954), som ble refusert 20 ganger før den kom ut og etter hvert innbrakte ham Nobelprisen i litteratur (moral: gi aldri opp!). Her bruker han en klassisk gutteboksituasjon – et guttekor strandet på en øde øy – som laboratorium for utforsking av menneskets sanne natur. Hvor dypt stikker sivilisasjonen?   I The Spire (1964) borer Golding videre i menneskenaturen, nærmere bestemt i det som i den greske tragedien kalles hubris eller overmot. Prosten Jocelin har i et syn blitt utvalgt av Gud til en stor oppgave: å forsyne den lokale katedralen med et spir på toppen av det eksisterende tårnet. Han står på sitt selv om alle sier ham imot, av den enkle grunn at tårnet etter vanlige beregninger er utilstrekkelig fundamentert og ikke vil tåle den ekstra vekten. Før eller senere vil det derfor kollapse. Selv almuen forstår dette og deltar bare motvillig i arbeidet, mens de ser på Jocelin med en blanding av ...

Den amerikanske kriminalforfatteren James Lee Burke er tidligere omtalt på denne bloggen . Burke har gjort sukess med bøkene om den plagede Louisiana-politimannen Dave Robicheaux og hans medhjelper og venn Clete Purcel. Robicheaux er en av mange (delvis) tørrlagte krimhelter og har vært suspendert for voldsbruk; Purcel, nå privatdetektiv, har fått sparken fra politiet, også for overdreven bruk av vold. Begge er Vietnam-veteraner og sliter med ettervirkningene. Sammen beveger de seg gjennom dampende sumplandskaper befolket med småkjeltringer, nattklubbsangerinner og generelt mennesker som livet ikke har fart så pent med. Det må som regel likevel komme inn et forstyrrende element utenfra for at tilværelsen skal komme ut av balanse og handlingen sparkes i gang. I fjorårets bok, Clete , skjer dette ved at Purcel en dag finner tre ukjente menn travelt opptatt med å rive bilen hans i filler. De leter åpenbart etter noe, men hva? Samtidig blir han oppsøkt av en skuespillerinne hvis ekteman...

Angivelig selges det en bok av Lee Child et sted i verden hvert niende sekund. Omtrent som IKEAs «Billy»-hyller. Mest sannsynlig skjer det på en flyplass. Det var der jeg plukket opp The Midnight Line , nummer 22 i Childs serie om den tidligere militærpolitimannen Jack Reacher. Reacher har for tiden også sin egen TV-serie på Amazon Prime og blir spilt av Tom Cruise i to filmer. Fansen synes imidlertid at Cruise er for spedlemmet. For Reacher er «larger than life”, også rent fysisk. Han er en ensom ulv som navigerer etter sitt eget kompass og tar i tu med urett hvor han enn kommer over den. Han reiser med en tannbørste som eneste bagasje, har ikke bil og heller ikke våpen (selv om han får tak i dem) eller telefon. Når han har avsluttet en sak, tar han første buss ut av byen så langt den går. Hans eneste faste holdepunkt er militærpolitiet, der han er tilstrekkelig sagnomsust til å kunne skaffe informasjon når det trengs selv om han altså ikke tjenestegjør der lenger. Intrigen i The ...

Noen ganger kan skjønnlitteraturen være en nøkkel til bedre forståelse av historiske begivenheter. Vil en forstå litt mer av Moskva-prosessene og hvordan presumptivt oppegående mennesker kunne tilstå de mest absurde forbrytelser, er Arthur Koestlers roman Mørke midt på dagen (1940) et godt sted å starte. Og få har sett dypere inn i propagandaens og hybridkrigens natur enn George Orwell i 1984 . En roman som har blitt aktualisert av de siste årenes utvikling i Russland, er Vladimir Sorokins En opritsjniks dag fra 2006 (norsk utgave 2010). «Opritsjnik» henspiller på en periode på 1500-tallet der Ivan den grusomme skilte ut et område av landet som sin egen lekegrind («opritsjnina»), der han hersket assistert av «opritsjniki», dødsskvadroner som hadde som sin viktigste oppgave å holde befolkningen i konstant frykt. I En opritsjniks dag er denne situasjonen forflyttet til en nær fremtid. For en russer vil dermed en rekke assosiasjoner umiddelbart falle på plass: vold, vilkårlighet, k...

Ideen bak Sverker Sörlins bok Snø: En historie (2024) er god. Med utgangspunkt i egne barndomsminner følger han sporene av snø i kultur (litteratur, billedkunst) og vitenskap, idrett og fritid opp gjennom århundrene. Noen av minnene har vi til felles: Kalde vintre der vi sparket eller gikk på ski til skolen og fikk være inne i friminuttene hvis temperaturen krøp under minus tjue. Men allerede på side en gjør Walter Benjamin sin entre, og vi skjønner at dette ikke er noen vanlig barndomsskildring.   Sverige får naturlig nok stor oppmerksomhet. Olof Rudbeck, rektor ved Uppsala universitet på 1600-tallet, ville for eksempel bruke ord knyttet til snø som bevis for at den vestlige sivilisasjonens vugge sto nettopp i Sverige, og hevdet at runetegnene var opprinnelsen til alle skriftspråk. Dette fordret tankesprang som Sörlin forsiktig karakteriserer som «svimlende», «halsbrekkende» og «trekk av visjonær besettelse», men det patriotiske elementet gjenfinnes også hos størrelser som Olau...

Ernest Hemingway sa en gang at all moderne amerikansk litteratur springer ut av Huckleberry Finn , Mark Twains roman fra 1884. I en ny roman, James (2024), gjenforteller den prisbelønte forfatteren Percival Everett Hucks historie sett med øynene til slaven Jim, som skjebnen har ført ham sammen med. I begge bøkene har Huck fingert sin egen død for å slippe unna sin forfyllede far, som mishandler ham på det groveste, mens Jim har fått nyss om at han skal selges til en by langt unna og ikke vil få med seg familien sin. Sammen driver de på en flåte nedover den veldige Mississippi, stedvis flere kilometer bred, som en metafor for reisen gjennom livet. Huckleberry Finn Huckleberry Finn er en oppfølger til Twains like kjente Tom Sawyer (1876). Tom Sawyer er det vi i min barndom ville kalt en guttebok, og i forfatterens eget forord ble den presentert som «intended mainly for the entertainment of boys and girls”. I  Huckleberry Finn  er vi fortsatt i en verden av røverhistorier o...