Nansen og armenernes holocaust
Det er vanskelig å ikke bli imponert over Fridtjof Nansen. De dristige, men godt planlagte ekspedisjonene; doktoravhandlingen som fortsatt blir lest; det humanitære arbeidet som ga ham Fredsprisen; tegningene; bøkene. Nansen har satt spor overalt: Som så mange andre steder står det en statue av ham i en park noen kvartaler unna der jeg bor i Moskva. Et selvportrett som henger på den norske ambassaden, opprinnelig en gave til Aleksandra Kollontaj, viser hans begavelse som tegner. «Nansen» gis fortsatt som fornavn til armenske gutter. En som ikke var like imponert, var den to år eldre Knut Hamsun. Da Nansen kom tilbake fra skituren over Grønland i 1888, raljerte Hamsun i en smålig kommentar i Dagbladet over ideen om at ekspedisjonen skulle ha noen vitenskapelig verdi: «Død og Pine, hør, han siger at det er Is indover Grønland!» Han kan knapt skjule sin misunnelse: «Og Damerne hoppede rundt Tribunen og viftede med et Smørrebrød i hver Haand og skreg: Gud hvor han er beskeden