Portishams bokblogg

The Last of the Mohicans – Den siste mohikaner –  er den andre og mest kjente av fem bøker i James Fenimore Coopers serie om «Lærstrømpe». I Norge har tittelen nærmest blitt et begrep på grunn av Arne Bendiksens tvilsomme sang fra 1960-tallet. Her har boken vært markedsført som en ungdomsbok i forkortede og bearbeidede utgaver, en skjebne den har delt med mange andre klassikere. Den første fullstendige utgaven på norsk kom i 2008. Men  Den siste mohikaner  er like lite skrevet for ungdom som  Robinson Crusoe  er det. Snarere er det snakk om en ambisiøs og velskrevet historisk roman, rik på naturskildringer og filosofiske diskusjoner om menneskets natur, problematiske sider ved koloniseringen og eksistensielle spørsmål om godt og ondt. Den er skrevet i en relativt formell og omstendelig stil, inneholder flere uoversatte dialoger på fransk og legger ingen ting imellom i en rekke brutale voldsskildringer. Boken kom ut i 1826 og var med på å etablere romanen som sjanger i USA. Handlin

En gang Roman Abramovitsj var i Baku, fikk han lyst på Sushi. Ikke hvilke som helst sushi, men fra restaurant Ubon i London. Sushiene ble behørig bestilt, kjørt med limousin til flyplassen og fløyet til Baku med privat jet, til en anslått kostnad på mellom fire og fem hundre tusen kroner. Småpenger for en mann som på Forbes’ liste over verdens rikeste figurerer med en formue på over hundre milliarder. Abramovitsj er en av hovedpersonene i Londongrad , en bok som handler om 1) hvordan et fåtall enkeltpersoner med nær tilknytning til president Boris Jeltsin tilvendte seg deler av Russlands nasjonalformue på 1990-tallet, og 2) hvordan mange av dem etter hvert havnet i London, takket være en liberal holdning fra britiske myndigheters side både til hvem de slapp inn og formuer med tvilsomt opphav. Boken er fra 2009, og det meste av stoffet særlig under det første punktet var kjent allerede da. Men den er fortsatt aktuell, ikke minst på grunn av de nøklene den gir til å forstå hvordan d

Noen romanhelter takler alle situasjoner og får i tillegg hjelp av skjebnen hvis de ikke strekker til selv. Et eksempel er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug, der hovedpersonen trenger penger, dykker fra sin egen brygge, og vips! så finner han en skatt. Omtrent som i Donald. Dermed blir det vanskelig å betrakte boken som noe annet enn kiosklitteratur. Grev Alexander Ilyich Rostov, hovedperson i Amor Towles´ A Gentleman in Moscow , er heller ikke tapt bak en vogn. Dette er kiosklitteratur, i den forstand at boken markedsføres som en bestselger på flyplasser over hele Europa og formodentlig også i USA, der forfatteren kommer fra. Samtidig har den fått gode kritikker, og den har uomtvistelige kvaliteter, noen av dem uvanlige. Jeg innrømmer at jeg var skeptisk fra starten, delvis fordi den handler om Russland uten at det er åpenbart hvor mye Towles vet om landet, men mest fordi den bygger på en lite troverdig premiss: Aristokraten Rostov blir stilt for et revolusjonstribunal, men på grun