Portishams bokblogg

Solum forlags omslag til De besatte av Elif Batuman inneholder minst tre opplysninger som det kan stilles spørsmål ved. For det første at det dreier seg om et «essay»; boken fremstår mer som en slags litterær selvbiografi, en impresjonistisk gjenfortelling av forfatterens opplevelser som doktorgradsstudent. For det andre at den handler om russisk litteratur; vi blir sågar informert av en viss Benjamin Kunkel om at den «må være en av de morsomste bøkene som er skrevet» om emnet. Mer enn en tredjedel av boken er imidlertid viet et studieopphold i Samarkand der forfatteren leser usbekiske og særlig gammelusbekiske tekster, og også i de øvrige delene er det lite om litteratur sammenlignet med hvor mye plass som brukes på omstendighetene rundt forfatterens lesing av den. Slik sett har forlaget mer belegg for sine ord når de sier at forfatteren beskriver «personlige, og som regel absurde opplevelser fra sin egen tilværelse som litteraturstudent ved Harvard», bortsett fra at hun flytter t

Det synes kanskje merkelig å velge en nesten 25 år gammel offentlig utredning som tema for et innlegg i en bokblogg. Men NOU 1996:15 Lilandsaken burde være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig forvaltning og mer generelt for alle som er opptatt av rettferdighet, enkeltmenneskets rettigheter og Norge som rettsstat. Hør bare:           Per Liland sonet tretten og et halvt år i fengsel og ti års sikring for to drap han ikke hadde begått.          En rekke vitner hadde sett ofrene i live etter drapstidspunktet som var angitt i dommen.          Påtalemyndigheten gikk to ganger imot gjenopptagelse og påkjærte til slutt saken til høyesterett.          Da dette ikke førte frem, la de ned påstand om frifinnelse.          Påtalemyndigheten påkjærte også størrelsen på beløpet Liland fikk i erstatning.          Lilands fremste forkjemper, som var svensk statsborger, ble utvist fra Norge. Julaften 1969 ble to menn funnet brutalt drept med øks i det belas

Gullivers reiser er en av bøkene som inngår i vår felles referanseramme, på samme måte som f.eks. Robinson Crusoe . Uavhengig av om en har lest den fremkaller tittelen bilder av en mann som havner først i et land der alle er bittesmå, så i et annet der de er kjempestore, med en rekke komiske situasjoner som resultat. I likhet med mange andre leste jeg en barnebokversjon, uten at jeg husker så mye av det. Derimot husker jeg godt at jeg senere kom over en bok på biblioteket: Gullivers reise til hestenes land . Her er hestene, eller Houyhnhnm , de siviliserte, mens menneskelignende skapninger kalt Yahooer sitter i trærne og lar avføringen gå i hodet på dem som måtte være så uheldige å passere under. Dette er ikke det eneste som er sensurert vekk fra barneutgavene. Gullivers reiser , som først kom ut i 1726, består av i alt fire deler der møtet med stadig nye verdener gir forfatteren rik anledning til satire over sosiale og politiske forhold i samtiden og menneskets dårskap generelt.