Knausgård etter hukommelsen
Det har gått ti år siden jeg leste Karl Ove Knausgårds monumentalverk Min kamp , som kom ut i seks bind fra 2009 til 2011. I Norge ble mottakelsen av bøkene dominert av diskusjonen rundt bruken av virkelige personer, ikke minst forfatterens egen familie. Dette var naturlig nok ikke like fremtredende i utlandet. MK1 forelå på engelsk i 2012, og siden da har hver ny bok fra Knausgård vært en internasjonal begivenhet. Et sentralt tema i verket er hvordan en kan skrive autentisk. Dette handler både om fakta og følelser, og også form. For Knausgård blir det kritisk at han har gitt en riktig fremstilling av begivenhetene han skildrer. Da han blir beskyldt av «onkel Gunnar» i MK6 for å fare med løgn i de første bøkene, får han derfor panikk; det samme skjer allerede i MK2 når vennen Geir konfronterer ham med noe han har sagt om debutboken Ute av verden . Men hvorfor er det så farlig om han skulle ha gjengitt noen ting feil? Han sier jo selv et sted at han nesten ikke husker noe av fortide