Portishams bokblogg

Russland er verdens største land med enorme naturresurser: olje, gass, gull og andre edle metaller, mineraler, tømmer, jordbruksland osv. Likevel er det russiske bruttonasjonalproduktet mindre enn fire ganger så stort som det norske og mindre enn en tidel av USAs, mens en gjennomsnittlig russer har en brøkdel så mye å rutte med som Ola og Kari. Noe av forklaringen finnes i sovjettiden, da målet var å opprettholde statusen som supermakt og samtidig holde kommunistpartiet ved makten, uten hensyn til ressursbruk, miljø eller befolkningens velferd. Så kom et ellevilt frislipp på 1990-tallet som førte til at viktige deler av økonomien havnet på private hender, og at Russland i 1998 ikke klarte å innfri sine internasjonale gjeldsforpliktelser. Med andre ord var landet konkurs. Året etter kom Vladimir Putin til makten, og godt hjulpet av en raskt stigende oljepris fikk han økonomien på fote igjen. Men Russland er fortsatt langt fra den økonomiske stormakten utgangspunktet skulle tilsi, og P

Tatjana Ustinova er en av Russlands mest populære krimforfattere, med et femtitalls bøker på samvittigheten, hvorav mange også er filmet. Hennes posisjon kan videre illustreres med at hun har en egen bokserie der hun anbefaler bøker av andre. Likevel ser det ikke ut til at hun er oversatt til andre språk. Skyldes det kvaliteten, eller at den verdenen hun beskriver, ville virke fremmed? Er en russisk kriminalroman vesensforskjellig fra en vestlig? Stor ondskap og mindre revestreker («Bol’sjoje zlo i melkije pakosti») begynner med at en minister i siste øyeblikk bestemmer seg for å dra innom en gjensynsfest på skolen der han gikk for mange år siden. Det faller et skudd. Det treffer ikke ham, men Marusja Surkova, en anonym sekretær og alenemor som han står ved siden av. Hvem var det egentlig ment for? Som en selskapslek på festen har de tidligere klassekameratene skrevet lapper til hverandre, adressert med initialer og med anonym avsender. De fleste har mer eller mindre alvorlig

Vi er i sovjettiden. Litteraturen er underlagt sensur, den materielle levestandarden er ikke all verden og vodkaen flyter. Forfatteren Boris har problemer med å få noe utgitt, ekteskapet skranter, og for å komme bort fra det hele tar han jobb som guide på et landlig museum viet Russlands nasjonalskald Aleksander Pusjkin. Dette er utgangspunktet for handlingen i Sergej Dovlatovs roman Pushkin Hills , opprinnelig utgitt i 1983, men oversatt til engelsk først i 2014. Dovlatov (1941-90) var selv en sovjetforfatter som måtte til Vesten for å få sine skrifter publisert, og boken har klare selvbiografiske trekk. I begynnelsen av boken møter vi Boris på vei til museet: «Life spread out before me like an immeasurable minefield and I was at its centre.» Han skjelver på hendene, men får reparert litt på en kafé underveis og gjør en tålelig god figur når han vel fremme presenterer seg, selv om han finner det vanskelig å svare alvorlig på standardspørsmålet «Do you love Pushkin?». Han stiller