Portishams bokblogg

I 1764-68 slo ca. 8000 tyske familier seg ned i de fruktbare jordbruksområdene langs Volga etter invitasjon fra Katarina 2., som selv var tysk. De bevarte sin egen kultur og holdt på det tyske språket og kontakten med hjemlandet; mange lærte seg aldri russisk. Denne situasjonen varte helt frem til sovjettiden, da de fikk sin egen republikk innenfor den russiske sovjetrepublikken. Etter utbruddet av 2. Verdenskrig ble de sett på som en sikkerhetsrisiko, og i 1941 ble 446 000 mennesker deportert til Kasakhstan. Dette er bakteppet for romanen Deti moi («Mine barn») av den russisk-tatarske forfatteren Guzel´ Jakhina (f. 1977). Jakhina brakdebuterte i 2015 med Zulejka otkryvajet glaza («Zuleika åpner øynene»), som vant flere priser, er i ferd med å bli filmet og er oversatt til blant annet engelsk ( Zuleikha , 2019). Deti moi (2018) er så langt ikke oversatt, men blir det garantert. Hovedpersonen i boken er Jakob Bach, skolelærer i landsbyen Gnadenthal. Han lever et ganske begivenh

En byråkrat i EU-kommisjonen får den strålende ideen at Kommisjonen skal feire seg selv etter 50 års eksistens. Det skjer et drap på et sentralt beliggende hotell i Brussel. Samtidig er en gris på rømmen i byen. Dette er utgangspunktet for den østerrikske forfatteren Robert Menasses roman The Capital ( Die Hauptstadt ) fra 2017 (engelsk utgave 2019). Grisen gir selvsagt opphav til mye lystighet over EUs landbrukspolitikk. Det viser seg at Kina er nærmest umettelig når det gjelder griseører, men hvordan skal unionen forholde seg til det når medlemslandene har ulike interesser og når grisen sorterer under forskjellige direktorater avhengig av om den er levende (landbruk), død (handel) eller en matvare (helse)? Her gjelder det å følge med, både for aktører og lesere. Hoveddelen av handlingen dreier seg likevel om forslaget om feiring av Kommisjonens 50-årsjubileum. Tanken er å bruke tidsvitner fra Auschwitz til å understreke grunnideen om EU som et fredsprosjekt som har som et av