Portishams bokblogg

I Oktoberbarn skriver Linda Boström Knausgård åpent om sin psykiske sykdom, allerede kjent for mange gjennom eksmannen Karl Oves Min kamp . Som forlaget skriver på omslaget, er det en sterk og modig bok, som herved anbefales. Boken reiser imidlertid interessante spørsmål med hensyn til form og sjanger. Hva er forholdet mellom Oktoberbarn , Min kamp og livet til Linda Boström Knausgård og Karl Ove Knausgård slik det faktisk var i den perioden bøkene omtaler? Begge bøkene har «roman» på tittelbladet. Er det for at forfatterne skal kunne ta seg dikteriske friheter og si hva de vil? Eller er det på grunn av formen, som avviker fra det vi ville vente av en selvbiografi? Videre: Hvordan ville det ha vært å lese Oktoberbarn uten å ha lest Min kamp først? Kunne Boström Knausgård ha utelatt og underforstått så mye hvis ikke eksmannens verk allerede hadde ligget der i all sin enerverende detaljrikdom, til de grader en del av det offentlige rom? Den knappe, nøkterne formen er noe av

Frode Saugestad besværer seg i flere innlegg i Aftenposten, senest 13. juni, over at Norge ikke gjør mer for å feire hundreårsjubileet for tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Knut Hamsun. Han bruker sin doktorgrad og de fine universitetene han har studert ved til å gi tyngde til argumentasjonen, men det er verken nødvendig eller relevant, for som han selv påpeker, er ikke dette en diskusjon om litterær kvalitet. Jeg har ikke sett noen trekke i tvil at Hamsun var en stor forfatter, en makeløs språkkunstner med stor betydning for utviklingen av den moderne romanen slik Saugestad sier. Hvorfor vi derfor skal «glemme» Bjørnson, Ibsen, Undset og alle andre, er vanskeligere å forstå. Det det handler om, er hvem vi vil trekke frem og feire, gjøre stas på, sette pris på. Saugestad nevner Ibsen-prisen i 2014 til Peter Handke, som holdt tale i begravelsen til Slobodan Milosevic: «Da mente mange, på forunderlig vis, at man ikke skal gi honnør til dårlige mennesker for den gode kunst