Nansen og armenernes holocaust

Det er vanskelig å ikke bli imponert over Fridtjof Nansen. De dristige, men godt planlagte ekspedisjonene; doktoravhandlingen som fortsatt blir lest; det humanitære arbeidet som ga ham Fredsprisen; tegningene; bøkene. Nansen har satt spor overalt: Som så mange andre steder står det en statue av  ham i en park noen kvartaler unna der jeg bor i Moskva. Et selvportrett som henger på den norske ambassaden, opprinnelig en gave til Aleksandra Kollontaj, viser hans begavelse som tegner. «Nansen» gis fortsatt som fornavn til armenske gutter.

En som ikke var like imponert, var den to år eldre Knut Hamsun. Da Nansen kom tilbake fra skituren over Grønland i 1888, raljerte Hamsun i en smålig kommentar i Dagbladet over ideen om at ekspedisjonen skulle ha noen vitenskapelig verdi: «Død og Pine, hør, han siger at det er Is indover Grønland!» Han kan knapt skjule sin misunnelse: «Og Damerne hoppede rundt Tribunen og viftede med et Smørrebrød i hver Haand og skreg: Gud hvor han er beskeden og sød!» Det må ha ergret Hamsun to år senere at seks og et halvt tusen eksemplarer av På ski over Grønland ble utsolgt på noen måneder, mens salget av Sult, som kom ut i et langt mindre opplag, gikk heller tregt.

Det er liten tvil om hvem av de to vi bør velge som guide til verdensbegivenhetene. Her er Hamsun om armenerne, som han kalte «Østens handelsjøder», i Under halvmånen (1905):

«Mens Vestens aviser flommer over av tårer over dette folks vanskjæbne, er det ikke vanskelig å høre at deres skjæbne er fortjent, de fremstilles påfaldende enstemmig som et folk av kjæltringer.
I selve Tyrkiet arbeider de landets egne børn ut av den ene stilling etter den andre og indtar selv deres plasser. Handelen kommer i deres hænder, pantelånervirksomheten og pengene. Og utsugelsen.»

Der Hamsun kolporterer sine fordommer, søker Nansen kunnskap. Nansen var Folkeforbundets første høykommisær for flyktninger, og Gjennom Armenia handler om hans arbeid for å hjelpe armenske flyktninger etter Første verdenskrig. Boken viser et imponerende kjennskap til områdets politiske, religiøse, språklige og geologiske historie, krydret med litterære sitater og referanser til arkitektur, arkeologiske funn mv. Vel kan omtalen av folkeslag og tidsepoker, og ikke minst «skjønne» kvinner, av og til virke romantiserende og dermed nedlatende, men det er med en moderne lesers øyne.

Nansen skriver i tradisjonen fra Viktoriatidens «men of letters», skribenter som kunne ta for seg nær sagt hvilket som helst emne fordi den samlede kunnskapen fortsatt var overkommelig. Forskjellen er at han tilfører en solid vitenskapelig, særlig naturvitenskapelig, basis. De mange observasjonene om blant annet jordsmonn, nedbørsmengder og gjennomsnittstemperaturer i Gjennom Armenia kan kanskje virke trettende, men en stor del av hans prosjekt både der og andre steder gikk ut på å øke jordbruksarealet gjennom kunstig vanning som grunnlag for å repatriere flyktninger. Fra begynnelsen står oppgavene i kø: på veien ordner han nærmest i forbifarten med utveksling av et stort antall flyktninger mellom Hellas og Tyrkia, samt hjemsendelse av et antall russiske flyktninger fra Bulgaria. I Armenia går det ikke like bra. Boken beskriver hvordan Nansen og hans kommisjon reiser rundt i landet og ser på ulike prosjekter, og slutter med en appell til statene som etter hans syn har sviktet armenerne så mange ganger, om finansiering til å realisere den løsningen de har foreslått.

Et problematisk trekk ved fremstillingen er at rase er en legitim kategori også for Nansen. Han er opptatt av hodefasong, later til å mene at «folk» har «egenskaper» og skriver om «barbarene» som opp gjennom historien har truet «den hvite menneskehet» og «underlegne raser som bare kunne røve og legge øde, men ikke bygge opp». Spesielt ubehagelig blir dette når en tenker på at Quisling var med på turen som hjelper og tolk, og at det nettopp var gjennom sin nekrolog over Nansen noen år senere at han først ble lagt merke til for alvor. 

Mens det offisielle Norge den dag i dag kvier seg for å bruke begrepet «folkemord» om armenernes skjebne, skriver Nansen omsvøpsløst om «tyrkernes utrydding av det armeniske folk og drap av en million mennesker». Han går i ubehagelig detalj:

«de våpenløse armeniere ble slaktet ned av vepnet pøbel, ledet av politiet, av kurder med sultanens nystiftede hamidije-rytteri, og av tyrkere. De regulære tropper holdt orden og så til at ‘arbeidet’ kunne gå sin gang, og grep inn hvor det ble nødvendig fordi armenierne forsvarte seg i sine kvarterer; disse ble da sprengt fra hverandre med kanoner.»

Han siterer også fra et opprop fra tyrkiske myndigheter:

«Ikke én amenier må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder er å anse som armeniere og skal også drepes.»

Dette var i den første fasen rundt århundreskiftet. Senere kommer den planmessige utryddelsen i 1915, grundig dokumentert, med «redsler som både i omfang og motbydelig grusomhet langt overgår alt vi kjenner fra historien.» Bokens siste kapitler, som skal gi en oversikt over armenernes historie, roper ut i harme over vestmaktenes svik og frustrasjon over Nansens egen maktesløshet til å gjøre noe for armenerne som Folkeforbundets representant.

Nansens livsholdning kommer godt frem i en passasje tidligere i boken der han blir vist cellen til en eremitt som hadde viet sitt liv til religiøs meditasjon:

«Det merkelige med disse fortidens menn var jo det at deres hellighet steg ved deres avsondrede livs uvirksomhet og unytte for menneskene…. Det skulle vel være et liv i kontemplasjon; men jo mer avsondret fra menneskene, og følgelig, jo mindre mulighet for at disse kunne nyte det minste godt av denne kontemplasjons frukter, dess helligere ble eneboeren…. Ikke for å gavne noen annen, men alene for å redde seg selv over i et evig liv. En merkelig fattig form av egosentrisk livssyn.»

Han levde som han lærte. Gjennom Armenia gir et glimt inn i tankene til en mann som fikk utrettet mer enn de fleste. Den er for spekket med fakta til å være medrivende, og mange av disse faktaene er dessuten foreldede. Det er likevel mye å lære her, og bare å bøye seg i støvet for det humanitære arbeidet boken handler om. Ikke minst gjør Nansens engasjement for armenerne inntrykk. Selv om uttrykket ikke brukes, ser han dem som ofre for en forbrytelse mot menneskeheten, og det er liten tvil om at hovedhensikten med boken er å bidra til at dette ikke blir glemt.


Fridtjof Nansen, Gjennom Armenia
1927. Sitert etter Dybwad, 1941. 308 s.