Innlegg

Villdyret våkner ikke

I Göteborg i høstferien plukket jeg opp en nettopp utkommet kriminalroman som markedsføres som den første i en serie, «Skageraksviten». Omslagsbildet forestiller et fyrtårn i storm, tegnet i toner av mørkeblått og svart og innrammet av en dramatisk blekksplæsj Tittelen står i stil: Vilddjuret , Handlingen i boken foregår på den fiktive øya Marbratten i Bohuslän-skjærgården.For den som har lest for eksempel Johan Theorins bøker fra Öland eller Ann Cleeves’ Shetland-serie, er vi dermed i kjent terreng: vill natur, hemmeligheter fra fortiden og tause, værbitte og mistenksomme beboere. Marbratten er til alt overmål tilholdssted for en sekt, Sanningens väg, som holder medlemmene i et mentalt jerngrep. Alexander Olsson, født på øya, men med en brokete historie, blir funnet død innviklet i et fiskegarn med sju knivstikk i ryggen. Fra fastlandet kommer etterforskeren Tiina Laine og etter hvert også psykologen Karl Stranne, sistnevnte med røtter på øya. De har hatt en affære til tross for a...
Legg inn en kommentar
Les mer

Inn i solnedgangen

Når leste du en cowboybok sist? Da jeg var gutt, fløt det av dem, med helter som Bill og Ben, Big Jim og etter hvert vår egen Morgan Kane. Hardy-guttene hadde sin parallell i X Bar X-guttene, westernfilmer av ulik tapning og kvalitet trakk et stort publikum til kinoene, og Krutrøyk samlet familien foran fjernsynet. Blant de mest kjente forfatternavnene var Louis L’Amour og Zane Grey. Sistnevnte anslås å ha solgt over 40 millioner bøker på verdensbasis, mens L’Amour har solgt over 300 millioner, nesten J.K. Rowling-nivå. Selv Morgan Kane-bøkene er solgt i over 20 millioner eksemplarer, hvorav over halvparten i Norge. Det betyr at hver eneste nordmann – menn, kvinner og barn - i gjennomsnitt eier minst to. Hva er det så som trekker ved western-litteraturen?  Den presenterer et tydelig verdensbilde med klare moralkonflikter og lett identifiserbare helter og skurker, enten konflikten står mellom farmere og ranchere, ulike familier, sheriffer og banditter eller, som vi skal se, mormo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Rapport fra diktaturet

Noen ganger kan skjønnlitteratur bidra til å gi en bedre forståelse av virkeligheten enn fagbøker kan. Den som vil forstå motivasjonen bak og metodene til dagens russiske propaganda, kan knapt finne en bedre veiviser enn George Orwells 1984 (1949) med dens introduksjon av begreper som «newspeak» og «doublethink». En annen roman som er aktuell på samme måte, er Mørke midt på dagen (1940) av Arthur Koestler. Den gir en deprimerende presis beskrivelse av selve grunnvollene i et diktatur, og foregriper faktisk Orwell i sin beskrivelse av sensur av fortiden. Koestler var selv kommunist frem til 1938. Som ungarsk jøde måtte han flykte fra nazi-Tyskland kort etter og slo seg senere ned i England. Boken ble opprinnelig skrevet på tysk. Mørke midt på dagen handler om de såkalte Moskva-prosessene på 1930-tallet, der en rekke fremstående medlemmer av Sovjetunionens kommunistparti ble dømt til døden etter å ha tilstått de mest absurde forbrytelser. Dypest sett handler den om diktaturets vesen...
Legg inn en kommentar
Les mer

Hvorfor Dostojevskij?

             Fjodor Dostojevskij (1821-81) regnes som en av de største romanforfatterne i verdenslitteraturen. Men hvorfor skal vi lese ham i dag? Hvilken relevans har bøkene hans i vår tid? Et mulig svar er at de tar opp allmennmenneskelige, for ikke å si eksistensielle problemstillinger. I Forbrytelse og straff (1866) er hovedtemaet Raskolnikovs tanke om at han kan realisere seg selv som menneske ved å drepe pantelånersken. Hvis han ikke klarer det, er han en lus. I stedet antyder boken at det er Sonjas kjærlighet som kan gjøre ham til et helt menneske, men det er dyrekjøpt lærdom. I Brødrene Karamasov (1879-80) tematiseres menneskets lodd gjennom Aljosjas samtaler med broren Ivan og munken fader Zosima, og fremfor alt Ivans legende om Storinkvisitoren, som stiller spørsmålet om hvordan det kan finnes en allmektig Gud når det er så mye lidelse i verden, og spesielt når den rammer uskyldige barn. Idioten (1869) tar opp spørsmål knyttet til kjærl...
Legg inn en kommentar
Les mer

Norges nye krimdronning

«Det var her jeg sto.» Slik lyder åpningssetningen i Eva Fretheims krimdebut Dronningland fra 2022. Med et brak skriver hun seg inn i en norsk tradisjon av kvinnelige kriminalforfattere som går tilbake i hvert fall til Gerd Nyquist (1913-1984). Blant de ledende navnene i dag er Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell, men etter min mening er de oppskrytt. Lenger ned på listen finner vi f.eks. Jorun Thørring; Anne B. Ragde har fusket i sjangeren, mest med noveller; Kim Småge hadde sitt øyeblikk; mens andre igjen har bidratt med enkeltstående bøker, som Bjørg Øygarden med den fornøyelige Siste time (2001). Og heldigvis kommer det stadig nye, som Helene Flood og altså Fretheim. Etter å ha lest noen hundre kriminalromaner har jeg av og til tenkt at jeg kunne skrive en selv, at det ikke kan være så vanskelig. Når jeg ser nivået på Dronningland , blir jeg imidlertid i tvil. Det er en mye bedre bok enn Blind gudinne (Holt) eller Evas øye (Fossum), eller for den saks skyld Jo Nesbøs debu...
1 kommentar
Les mer

Boken er ikke bedre

Dagens tekst er primært en reklame for Gary Oldman. Men siden dette er en bokblogg, skal vi se litt nærmere på bøkene som danner forelegget for Apple TV-suksessen Slow Horses , der Oldman briljerer. Det er ikke vanskelig å skjønne at noen har lest Mick Herrons roman Slow Horses fra 2010 og tenkt: «TV-serie!» Snarere er det merkelig at det tok nesten ti år. Boken har alle ingrediensene til en klassisk spionthriller, der ingen ting er hva de ser ut som og handlingen er et høk over høk-spill med stadig nye omdreininger. Den bygger på et originalt premiss: at den britiske etterretningstjenesten MI5 har en avdeling for agenter som på en eller annen måte har tabbet seg ut, et slags tørkeloft der de for det meste er henvist til ørkesløst kontorarbeid. Det er ikke meningen at de skal gjøre noe viktig eller i det hele tatt få til noe. Avdelingen heter «Slough House» (Slough er en by i England), og «slow horses» er et ordspill på dette. Agentene der er med andre ord ikke akkurat noen fullblod...
Legg inn en kommentar
Les mer

Hvordan Olav ble hellig

Gyldendal norsk forlag og historikeren Tore Skeie har planlagt et ambisiøst fembindsverk om norsk middelalderhistorie under fellesbenevnelsen Kongenes tid . Første bind, Hvitekrist (om Olav den hellige), forelå i 2018, og i fjor kom det neste, Hardråde . Skeie skriver i et etterord til den første boken at han har ønsket å se utover både norgeshistorien og biografiene til de aktuelle kongene og gi et bilde av den verdenen de levde i, slik den fortonte seg for dem og slik den fortoner seg for oss i dag. Det lykkes han godt med. Det var ingen liten verden; Olav var på reise i Europa i mer enn ti år av sitt voksne liv, og Harald hardråde var i en lang periode offiser i livvakten til den østromerske keiseren i Konstantinopel. Vikingene satte fryktløst seil i sine åpne skip, enten det var i vesterveg over Nordsjøen eller i austerveg innover elvene i Russland. Slik holdt elitene i store områder kontakt med hverandre og påvirket hverandre kulturelt. I Skandinavia var dette en tid uten noe...
Legg inn en kommentar
Les mer