Innlegg

Rapport fra diktaturet

Noen ganger kan skjønnlitteratur bidra til å gi en bedre forståelse av virkeligheten enn fagbøker kan. Den som vil forstå motivasjonen bak og metodene til dagens russiske propaganda, kan knapt finne en bedre veiviser enn George Orwells 1984 (1949) med dens introduksjon av begreper som «newspeak» og «doublethink». En annen roman som er aktuell på samme måte, er Mørke midt på dagen (1940) av Arthur Koestler. Den gir en deprimerende presis beskrivelse av selve grunnvollene i et diktatur, og foregriper faktisk Orwell i sin beskrivelse av sensur av fortiden. Koestler var selv kommunist frem til 1938. Som ungarsk jøde måtte han flykte fra nazi-Tyskland kort etter og slo seg senere ned i England. Boken ble opprinnelig skrevet på tysk. Mørke midt på dagen handler om de såkalte Moskva-prosessene på 1930-tallet, der en rekke fremstående medlemmer av Sovjetunionens kommunistparti ble dømt til døden etter å ha tilstått de mest absurde forbrytelser. Dypest sett handler den om diktaturets vesen...
Legg inn en kommentar
Les mer

Hvorfor Dostojevskij?

             Fjodor Dostojevskij (1821-81) regnes som en av de største romanforfatterne i verdenslitteraturen. Men hvorfor skal vi lese ham i dag? Hvilken relevans har bøkene hans i vår tid? Et mulig svar er at de tar opp allmennmenneskelige, for ikke å si eksistensielle problemstillinger. I Forbrytelse og straff (1866) er hovedtemaet Raskolnikovs tanke om at han kan realisere seg selv som menneske ved å drepe pantelånersken. Hvis han ikke klarer det, er han en lus. I stedet antyder boken at det er Sonjas kjærlighet som kan gjøre ham til et helt menneske, men det er dyrekjøpt lærdom. I Brødrene Karamasov (1879-80) tematiseres menneskets lodd gjennom Aljosjas samtaler med broren Ivan og munken fader Zosima, og fremfor alt Ivans legende om Storinkvisitoren, som stiller spørsmålet om hvordan det kan finnes en allmektig Gud når det er så mye lidelse i verden, og spesielt når den rammer uskyldige barn. Idioten (1869) tar opp spørsmål knyttet til kjærl...
Legg inn en kommentar
Les mer

Norges nye krimdronning

«Det var her jeg sto.» Slik lyder åpningssetningen i Eva Fretheims krimdebut Dronningland fra 2022. Med et brak skriver hun seg inn i en norsk tradisjon av kvinnelige kriminalforfattere som går tilbake i hvert fall til Gerd Nyquist (1913-1984). Blant de ledende navnene i dag er Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell, men etter min mening er de oppskrytt. Lenger ned på listen finner vi f.eks. Jorun Thørring; Anne B. Ragde har fusket i sjangeren, mest med noveller; Kim Småge hadde sitt øyeblikk; mens andre igjen har bidratt med enkeltstående bøker, som Bjørg Øygarden med den fornøyelige Siste time (2001). Og heldigvis kommer det stadig nye, som Helene Flood og altså Fretheim. Etter å ha lest noen hundre kriminalromaner har jeg av og til tenkt at jeg kunne skrive en selv, at det ikke kan være så vanskelig. Når jeg ser nivået på Dronningland , blir jeg imidlertid i tvil. Det er en mye bedre bok enn Blind gudinne (Holt) eller Evas øye (Fossum), eller for den saks skyld Jo Nesbøs debu...
1 kommentar
Les mer

Boken er ikke bedre

Dagens tekst er primært en reklame for Gary Oldman. Men siden dette er en bokblogg, skal vi se litt nærmere på bøkene som danner forelegget for Apple TV-suksessen Slow Horses , der Oldman briljerer. Det er ikke vanskelig å skjønne at noen har lest Mick Herrons roman Slow Horses fra 2010 og tenkt: «TV-serie!» Snarere er det merkelig at det tok nesten ti år. Boken har alle ingrediensene til en klassisk spionthriller, der ingen ting er hva de ser ut som og handlingen er et høk over høk-spill med stadig nye omdreininger. Den bygger på et originalt premiss: at den britiske etterretningstjenesten MI5 har en avdeling for agenter som på en eller annen måte har tabbet seg ut, et slags tørkeloft der de for det meste er henvist til ørkesløst kontorarbeid. Det er ikke meningen at de skal gjøre noe viktig eller i det hele tatt få til noe. Avdelingen heter «Slough House» (Slough er en by i England), og «slow horses» er et ordspill på dette. Agentene der er med andre ord ikke akkurat noen fullblod...
Legg inn en kommentar
Les mer

Hvordan Olav ble hellig

Gyldendal norsk forlag og historikeren Tore Skeie har planlagt et ambisiøst fembindsverk om norsk middelalderhistorie under fellesbenevnelsen Kongenes tid . Første bind, Hvitekrist (om Olav den hellige), forelå i 2018, og i fjor kom det neste, Hardråde . Skeie skriver i et etterord til den første boken at han har ønsket å se utover både norgeshistorien og biografiene til de aktuelle kongene og gi et bilde av den verdenen de levde i, slik den fortonte seg for dem og slik den fortoner seg for oss i dag. Det lykkes han godt med. Det var ingen liten verden; Olav var på reise i Europa i mer enn ti år av sitt voksne liv, og Harald hardråde var i en lang periode offiser i livvakten til den østromerske keiseren i Konstantinopel. Vikingene satte fryktløst seil i sine åpne skip, enten det var i vesterveg over Nordsjøen eller i austerveg innover elvene i Russland. Slik holdt elitene i store områder kontakt med hverandre og påvirket hverandre kulturelt. I Skandinavia var dette en tid uten noe...
Legg inn en kommentar
Les mer

Fra Vietnam til Amerika

Ocean Vuongs roman On Earth We`re Briefly Gorgeous (2019) er en familiehistorie fra årene etter Vietnamkrigen. Hovedpersonen, Little Dog, vokser opp i USA med en enslig mor som tok seg over til det forjettede land i kjølvannet av evakueringen, og som nå jobber livet av seg i en skjønnhetssalong. Romanen er formet som et brev fra ham til henne, skrevet i vissheten om at hun ikke kan lese. Det er ingen enkel oppvekst som beskrives. Moren er utslitt når hun kommer fra jobb og tyr ofte til vold når det butter imot, selv om bestemoren Lan går imellom når hun kan. Båndet mellom mor og sønn er likevel sterkt. Moren har selv vært utsatt for grov vold fra Little Dogs far, som ikke skjønner at han ikke kan bestikke det amerikanske politiet til å se gjennom fingrene med det slik han kunne i Vietnam. For Little Dog handler det om å bli sett , som individ, ikke bare nok et barn eller nok en vietnameser.  Her er forholdet til kameraten Trevor viktig, et forhold som etter hvert utvikler seg til å...
Legg inn en kommentar
Les mer

Åsne Seierstad

Jeg må innrømme at jeg nærmet meg Åsne Seierstads nye bok Ufred: Russland fra innsiden med en viss skepsis. Jeg har selv bodd lengre perioder i Russland og var spent på om jeg ville kjenne meg igjen i boken. Skepsisen fordunstet fort. Seierstad har vist før at hun er en modig og dyktig journalist, og i Ufred dokumenterer hun også gode russlandskunnskaper. Hennes perspektiv er enkeltmennesket, men det store bildet er også godt dekket, ikke minst når det gjelder krigen i Ukraina. Av kapitlet om kilder bakerst i boken fremgår det at hun har hatt hjelp av noen av Norges fremste eksperter på området, uten at det skal ta fra henne noe. Hennes store forse er imidlertid en unik evne til å få mennesker i tale, mennesker hun aldri har møtt før og som i mange tilfeller kan ha grunn til å være forsiktige. Det er disse samtalene som gjør boken, fremfor alt i partiene fra Sibir.   At så mye av boken er dialog, gjør den dessuten lett å lese, selv om enkelte passasjer kanskje er litt langtrukn...
Legg inn en kommentar
Les mer