Portishams bokblogg

I løpet av noen måneder våren og sommeren 1918 døde nærmere 37 000 mennesker i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av at Finland ble selvstendig i desember året før. Det er først og fremst deres historie Morten Jentoft forteller i sin nye bok Finland 1918. Delvis ses den gjennom øynene til personalet ved to feltsykehus som ble sendt som hjelp av den norske regjeringen, selv om de ble drevet av henholdsvis Norske kvinners sanitetsforening og Norges røde kors. Boken er illustrert med fotografier tatt av den norske sjefslegen Harald Natvig. Det er ikke plass her til å gå grundigere inn i den kompliserte storpolitiske situasjonen som dannet bakgrunn for krigen. De "hvite" fremstilte den som en kamp mot kommunismen og nøt dermed betydelig sympati ute i Europa, også i Norge. Selv om den norske regjeringen var omhyggelig med å forholde seg nøytral, var feltsykehusene i realiteten en hjelp til hvit side. Den fremste allierte for de hvite var imidlertid Tyskland, som etter hv

I boken Pyramiden: Portrett av ein forlaten utopi (2007) vender Kjartan Fløgstad blikket, språket og et arsenal av analyseverktøy og referanser mot en tidligere russisk gruveby på Svalbard. Den blir et objekt, en tekst ("tekst skal følge teksters gang") og til slutt et imaginært event­prosjekt. Han trekker paralleller til fortellinger og forestillinger om gruvedrift fra andre land; han viser til litterære verker, særlig Zolas Germinal , der gruva blir et "djup[t] og skremmande vaginalsymbol"; han mønstrer en rekke kritikere og teoretikere; han undersøker betydningen av pyramider i fortid og nåtid. Han oppsøker også gruveselskapets kontor i Moskva, innhenter opplysninger om produksjonsvolumer og økonomi fra Bergmesterens kontor og intervjuer mennesker som på forskjellig måte kan tenkes å kaste lys over objektet. Alt elegant håndtert i et språk som det tidvis gnistrer av. Fløgstad får godt fram den uvirkelige følelsen det gir å stå der blant de forlatte bygning

Nord for det øde hav av Liv Balstad (1955, ny utgave 1957) var en bestselger da den kom ut, og det er lett å forstå. Hun har en sterk, selvopplevd og for de fleste trolig nokså eksotisk historie å fortelle, språket er friskt og ledig, og boken er full av skarpt tegnede portretter som gjør at selv bipersoner som flimrer raskt forbi, fester seg i minnet. At hun så uforbeholdent identifiserer seg med tidens husmorideal, kan virke pussig i dag, men skapte neppe noen avstand til verken kvinnelige eller mannlige lesere den gangen. Balstad kom til et utbombet Longyearbyen i august 1946 for å slutte seg til sin tilkommende ektemann, nyutnevnt sysselmann Håkon Balstad. Knapt et hus sto igjen, og de første årene måtte den såkalte svenskebrakka – som fortsatt står der i dag – tjene som sysselmannsbolig, kontor, telegraf, lager, hotell for tilreisende gjester og mye mer. Isnende vind slo inn gjennom veggene, rottene krafset både under og oppå gulvet, møbler fantes knapt og i depart