Innlegg

Snøen som falt i fjor

Ideen bak Sverker Sörlins bok Snø: En historie (2024) er god. Med utgangspunkt i egne barndomsminner følger han sporene av snø i kultur (litteratur, billedkunst) og vitenskap, idrett og fritid opp gjennom århundrene. Noen av minnene har vi til felles: Kalde vintre der vi sparket eller gikk på ski til skolen og fikk være inne i friminuttene hvis temperaturen krøp under minus tjue. Men allerede på side en gjør Walter Benjamin sin entre, og vi skjønner at dette ikke er noen vanlig barndomsskildring.   Sverige får naturlig nok stor oppmerksomhet. Olof Rudbeck, rektor ved Uppsala universitet på 1600-tallet, ville for eksempel bruke ord knyttet til snø som bevis for at den vestlige sivilisasjonens vugge sto nettopp i Sverige, og hevdet at runetegnene var opprinnelsen til alle skriftspråk. Dette fordret tankesprang som Sörlin forsiktig karakteriserer som «svimlende», «halsbrekkende» og «trekk av visjonær besettelse», men det patriotiske elementet gjenfinnes også hos størrelser som Olau...

Huck og Jim, James og Huck

Ernest Hemingway sa en gang at all moderne amerikansk litteratur springer ut av Huckleberry Finn , Mark Twains roman fra 1884. I en ny roman, James (2024), gjenforteller den prisbelønte forfatteren Percival Everett Hucks historie sett med øynene til slaven Jim, som skjebnen har ført ham sammen med. I begge bøkene har Huck fingert sin egen død for å slippe unna sin forfyllede far, som mishandler ham på det groveste, mens Jim har fått nyss om at han skal selges til en by langt unna og ikke vil få med seg familien sin. Sammen driver de på en flåte nedover den veldige Mississippi, stedvis flere kilometer bred, som en metafor for reisen gjennom livet. Huckleberry Finn Huckleberry Finn er en oppfølger til Twains like kjente Tom Sawyer (1876). Tom Sawyer er det vi i min barndom ville kalt en guttebok, og i forfatterens eget forord ble den presentert som «intended mainly for the entertainment of boys and girls”. I  Huckleberry Finn  er vi fortsatt i en verden av røverhistorier o...

Navalnyjs testament

Da Aleksej Navalnyj døde i fengsel i februar 2024, hadde han begynt på en selvbiografi. Patriot er hans budskap til etterslekten. Boken er skrevet delvis mens han var rekonvalesent i Tyskland etter at han ble forsøkt forgiftet i 2020, delvis i fengsel etter at han kom tilbake til Russland. Her rakk han bare å strukturere deler av stoffet, og den siste delen fremstår som tilnærmet uredigerte fengselsdagbøker. Navalnyj (født 1976) hadde en ganske standard sovjetisk oppvekst som sønn av en offiser. Han skriver humoristisk om de velkjente manglene ved sovjetsystemet, særlig mangelen på forbruksvarer som gjorde enhver gjenstand fra Vesten til et statussymbol blant ungdom, som tyggegummi eller til og med tomme ølbokser. Propagandaen ville gjerne vise vestlige filmer som var kritiske til kapitalismen, men hadde problemer med å forklare at de undertrykte arbeiderne hadde egen bil, gikk i jeans og satt på kafé. Navalnyj var akademisk begavet, men beskriver hvordan han bestakk seg til gode ka...

De to kulturer

Den 7. mai 1959 ble det holdt en forelesning i Cambridge som skulle bli heftig debattert de neste årene og gjorde tittelen, «De to kulturer», til et stående uttrykk. Temaet var hvordan naturvitenskapen og de «litterære intellektuelle» levde i hver sin verden, til skade for både enkeltmennesket, samfunnet og Storbritannias konkurranseevne. Ingen av dem hadde dessuten kontakt med den virkelige verden, verdenen av industriell produksjon som menneskene skulle leve av i fremtiden. Den industrielle revolusjonen på 1800-tallet hadde skjedd uten vitenskapens medvirkning; nå pågikk det en naturvitenskapelig revolusjon der det gjaldt å samle alle gode krefter for å realisere den til beste for menneskeheten. Problemet var at de to "kulturene" knapt var på talefot; de så ned på hverandre og var lite interessert i hva den andre drev med. Fremskrittet var avhengig av naturvitenskapen, men det var de litterære intellektuelle som hadde størst innflytelse over samfunnsutviklingen, ikke som be...

Nordisk krim

«Nordic Noir» har blitt et begrep når det gjelder bøker og TV-serier. På skjermen satte Danmark standarden med serier som Forbrytelsen (2007-2012) og Broen (2011-2017), mens Stieg Larsson og Jo Nesbø har solgt millionopplag av sine bøker om henholdsvis Mikael Blomqvist/Lisbeth Salander og Harry Hole. Larssons Millennium -trilogi var en sensasjon da den kom ut i 2005-2007, delvis fordi han var ukjent og bøkene ble utgitt posthumt. Nesbø er dyktig til å snekre historier, men gjentar seg selv i skildringene av Harry Hole på fylla og har en tendens til å dynge på med effekter. Hvem har så skrevet den beste nordiske kriminalromanen? I Rødstrupe (2000) klarte Nesbø å følge prinsippet «kill your darlings», og boken er stram, spennende og original. For å finne krim av høy litterær kvalitet må vi likevel lete andre steder. Svenske Henning Mankell har gjort internasjonal suksess med sine romaner om politimannen Kurt Wallander (1991-2013), men også de er ujevne og noe repetitive. Ett skritt e...

Fra kriminallitteraturens gullalder

Den skotske gymnastikklærerinnen Elizabeth MacKintosh utga åtte kriminalromaner i perioden 1929-52 under psevdonymet Josephine Tey. En av dem er tidligere omtalt på denne bloggen, se Påskekrim (portishambooks.blogspot.com) . Nå utgis de på nytt, formodentlig fordi de har falt i det fri. Men hvorfor skal vi lese disse nesten hundre år gamle bøkene? Kriminalromaner fra denne perioden følger gjerne et fast mønster. De begynner så å si alltid med et mord. Helten, som kan være en politimann, men oftere er en privatpraktiserende detektiv som stiller politiet i forlegenhet gjennom sin kløkt og resonneringsevne, nøster seg bakover og avdekker gradvis bakgrunnen for forbrytelsen. Ofte dreier det seg om mørke hemmeligheter fra fortiden. I den klassiske Agatha Christie-varianten samler så detektiven alle de involverte, går gjennom grunnene til mistanke mot hver enkelt og avslører til slutt den skyldige. I Teys debutbok, The Man in the Queue (opprinnelig publisert under psevodnymet Gordon Dav...

Putins sanne ansikt

Når Vladimir Putin må bæsje i utlandet, tar lakeiene hans med seg avføringen tilbake til Russland. Tenk om den falt i hendene (no pun intended) på vestlige etterretningstjenester! Denne bisarre detaljen er med på å sette Putin-dyrkelsen i perspektiv i Aage Storm Borchgrevinks betimelige bok Putin: Krigsherren i Kreml . Boken kom ut høsten 2022, men til tross for alt som har skjedd siden, virker det fortsatt ikke som verden har tatt inn over seg det den viser med all ønskelig tydelighet: Putin er en kynisk, hensynsløs maktpolitiker, formet av sin bakgrunn i KGB og uten hensyn til menneskeliv, som sammen med sine kumpaner dessuten har stått for verdens største ran ved å tilvende seg store deler av Russlands nasjonalrikdom. Menneskerettighetsbrudd går hånd i hånd med korrupsjon, organisert kriminalitet infiltrerer maktens innerste korridorer, og realpolitikk sauses sammen med religion og mytologi i drømmen om et russisk tusenårsrike. Borchgrevink deler inn Putins regjeringstid i tre per...