Innlegg

Navalnyjs testament

Da Aleksej Navalnyj døde i fengsel i februar 2024, hadde han begynt på en selvbiografi. Patriot er hans budskap til etterslekten. Boken er skrevet delvis mens han var rekonvalesent i Tyskland etter at han ble forsøkt forgiftet i 2020, delvis i fengsel etter at han kom tilbake til Russland. Her rakk han bare å strukturere deler av stoffet, og den siste delen fremstår som tilnærmet uredigerte fengselsdagbøker. Navalnyj (født 1976) hadde en ganske standard sovjetisk oppvekst som sønn av en offiser. Han skriver humoristisk om de velkjente manglene ved sovjetsystemet, særlig mangelen på forbruksvarer som gjorde enhver gjenstand fra Vesten til et statussymbol blant ungdom, som tyggegummi eller til og med tomme ølbokser. Propagandaen ville gjerne vise vestlige filmer som var kritiske til kapitalismen, men hadde problemer med å forklare at de undertrykte arbeiderne hadde egen bil, gikk i jeans og satt på kafé. Navalnyj var akademisk begavet, men beskriver hvordan han bestakk seg til gode ka
Legg inn en kommentar
Les mer

De to kulturer

Den 7. mai 1959 ble det holdt en forelesning i Cambridge som skulle bli heftig debattert de neste årene og gjorde tittelen, «De to kulturer», til et stående uttrykk. Temaet var hvordan naturvitenskapen og de «litterære intellektuelle» levde i hver sin verden, til skade for både enkeltmennesket, samfunnet og Storbritannias konkurranseevne. Ingen av dem hadde dessuten kontakt med den virkelige verden, verdenen av industriell produksjon som menneskene skulle leve av i fremtiden. Den industrielle revolusjonen på 1800-tallet hadde skjedd uten vitenskapens medvirkning; nå pågikk det en naturvitenskapelig revolusjon der det gjaldt å samle alle gode krefter for å realisere den til beste for menneskeheten. Problemet var at de to "kulturene" knapt var på talefot; de så ned på hverandre og var lite interessert i hva den andre drev med. Fremskrittet var avhengig av naturvitenskapen, men det var de litterære intellektuelle som hadde størst innflytelse over samfunnsutviklingen, ikke som be
Legg inn en kommentar
Les mer

Nordisk krim

«Nordic Noir» har blitt et begrep når det gjelder bøker og TV-serier. På skjermen satte Danmark standarden med serier som Forbrytelsen (2007-2012) og Broen (2011-2017), mens Stieg Larsson og Jo Nesbø har solgt millionopplag av sine bøker om henholdsvis Mikael Blomqvist/Lisbeth Salander og Harry Hole. Larssons Millennium -trilogi var en sensasjon da den kom ut i 2005-2007, delvis fordi han var ukjent og bøkene ble utgitt posthumt. Nesbø er dyktig til å snekre historier, men gjentar seg selv i skildringene av Harry Hole på fylla og har en tendens til å dynge på med effekter. Hvem har så skrevet den beste nordiske kriminalromanen? I Rødstrupe (2000) klarte Nesbø å følge prinsippet «kill your darlings», og boken er stram, spennende og original. For å finne krim av høy litterær kvalitet må vi likevel lete andre steder. Svenske Henning Mankell har gjort internasjonal suksess med sine romaner om politimannen Kurt Wallander (1991-2013), men også de er ujevne og noe repetitive. Ett skritt e
Legg inn en kommentar
Les mer

Fra kriminallitteraturens gullalder

Den skotske gymnastikklærerinnen Elizabeth MacKintosh utga åtte kriminalromaner i perioden 1929-52 under psevdonymet Josephine Tey. En av dem er tidligere omtalt på denne bloggen, se Påskekrim (portishambooks.blogspot.com) . Nå utgis de på nytt, formodentlig fordi de har falt i det fri. Men hvorfor skal vi lese disse nesten hundre år gamle bøkene? Kriminalromaner fra denne perioden følger gjerne et fast mønster. De begynner så å si alltid med et mord. Helten, som kan være en politimann, men oftere er en privatpraktiserende detektiv som stiller politiet i forlegenhet gjennom sin kløkt og resonneringsevne, nøster seg bakover og avdekker gradvis bakgrunnen for forbrytelsen. Ofte dreier det seg om mørke hemmeligheter fra fortiden. I den klassiske Agatha Christie-varianten samler så detektiven alle de involverte, går gjennom grunnene til mistanke mot hver enkelt og avslører til slutt den skyldige. I Teys debutbok, The Man in the Queue (opprinnelig publisert under psevodnymet Gordon Dav
Legg inn en kommentar
Les mer

Putins sanne ansikt

Når Vladimir Putin må bæsje i utlandet, tar lakeiene hans med seg avføringen tilbake til Russland. Tenk om den falt i hendene (no pun intended) på vestlige etterretningstjenester! Denne bisarre detaljen er med på å sette Putin-dyrkelsen i perspektiv i Aage Storm Borchgrevinks betimelige bok Putin: Krigsherren i Kreml . Boken kom ut høsten 2022, men til tross for alt som har skjedd siden, virker det fortsatt ikke som verden har tatt inn over seg det den viser med all ønskelig tydelighet: Putin er en kynisk, hensynsløs maktpolitiker, formet av sin bakgrunn i KGB og uten hensyn til menneskeliv, som sammen med sine kumpaner dessuten har stått for verdens største ran ved å tilvende seg store deler av Russlands nasjonalrikdom. Menneskerettighetsbrudd går hånd i hånd med korrupsjon, organisert kriminalitet infiltrerer maktens innerste korridorer, og realpolitikk sauses sammen med religion og mytologi i drømmen om et russisk tusenårsrike. Borchgrevink deler inn Putins regjeringstid i tre per
Legg inn en kommentar
Les mer

Poetisk barnebokunivers

Dustefjerten. Bollefisen. Holesnusken. Kavringreven. Slik heter hovedpersonene i Rune Belsviks bøker om det vesle landet ved bekken, samlet i Den store stilige Dustefjert-boka , som jeg har hatt gleden av å fornye bekjentskapet med etter nesten 30 år. I tillegg kommer den romantiske Oktava, den veslevoksne andungen og noen få mer perifere bifigurer. Navnene kan kanskje virke som billig prompehumor, men det er langtfra tilfellet; de er med på å skape et univers preget av undring og glede over livet, vakkert skildret på et poetisk nynorsk.. Dustefjerten er den forsagte typen som liker aller best å kaste ploppesteiner i bekken. Bollefisen går i våte sko, klør seg i nesa og refererer konstant til hvordan ting er i utlandet (det rare med utlandet er at det ikke går an å bo der, for da er det ikke utlandet lenger). Holesnusken er en gnier som bare vil ha brød som har blitt for gammelt og som han derfor kan få gratis; han brummer kontinuerlig over de andres påfunn, men er selvsagt god på b
Legg inn en kommentar
Les mer

Putins Russland i romanform

Giuliano da Empolis roman Trollmannen fra Kreml begynner med en klassisk rammefortelling: En navnløs jegperson blir tatt med under mystiske omstendigheter for å møte bokens hovedperson, som så forteller sin historie. Hovedpersonen, en viss Vadim Baranov, har tilhørt Vladimir Putins innerste krets, men har nå trukket seg tilbake. Baranov er en fiktiv figur, mens en rekke andre personer i boken opptrer under sine virkelige navn. Slik kan forfatteren gi et nærbilde av det indre liv i den russiske makteliten og tillegge virkelige personer tanker, følelser og utsagn. Ikke minst kommer vi tett innpå bokens egentlige hovedperson, Vladimir Putin selv, bare omtalt som «Tsaren». Det opplyses på omslaget at Baranov er basert på Ladislav Surkov, i mange år en nær rådgiver for Putin og ofte karakterisert vekselvis som hans sjefsideolog og en grå eminense i Kreml. Valget av en slik person som prisme for fortellingen gir forfatteren ubegrenset tilgang til begivenhetene, samtidig som han kan dekke
Legg inn en kommentar
Les mer