Noir fra Sørstatene

Den amerikanske kriminalforfatteren James Lee Burke er tidligere omtalt på denne bloggen . Burke har gjort sukess med bøkene om den plagede Louisiana-politimannen Dave Robicheaux og hans medhjelper og venn Clete Purcel. Robicheaux er en av mange (delvis) tørrlagte krimhelter og har vært suspendert for voldsbruk; Purcel, nå privatdetektiv, har fått sparken fra politiet, også for overdreven bruk av vold. Begge er Vietnam-veteraner og sliter med ettervirkningene. Sammen beveger de seg gjennom dampende sumplandskaper befolket med småkjeltringer, nattklubbsangerinner og generelt mennesker som livet ikke har fart så pent med. Det må som regel likevel komme inn et forstyrrende element utenfra for at tilværelsen skal komme ut av balanse og handlingen sparkes i gang.

I fjorårets bok, Clete, skjer dette ved at Purcel en dag finner tre ukjente menn travelt opptatt med å rive bilen hans i filler. De leter åpenbart etter noe, men hva? Samtidig blir han oppsøkt av en skuespillerinne hvis ektemann har for vane å stumpe røyken på brystene hennes. Hun skal i gang med et filmprosjekt og vil ikke bare engasjere Purcel som privatdetektiv for å forberede en sak mot mannen, men tilbyr ham å prøvespille for en rolle i filmen. Det går ikke lang tid før de første likene dukker opp.

Som tittelen indikerer, er det denne gangen Purcel som fører ordet. Han har et hjerte av gull, men baller av stål; han har stor omsorg for de svake, men er samtidig en sadistisk, psykotisk voldsmann som kan banke opp hvem som helst, noe han også stadig gjør. Han er ingen Dr. Watson som skal stille sin partner i et gunstig lys, slik vi finner i et utall krimbøker etter Conan Doyle; snarere er hans funksjon å operere utenfor systemet der Robicheaux må holde seg innenfor, omtrent slik Fremskrittspartiet i en årrekke har holdt seg med politikere som har som hovedoppgave å uttrykke synspunkter som er representative, men ikke stuerene. Grepet med å gjøre Purcel til førstepersonsforteller kunne for øvrig ha gjort det mulig å se Robicheaux, som vanligvis har denne rollen, litt mer fra utsiden, men muligheten er lite utnyttet.

I filmklassikeren Den tredje mann er det en scene der hovedpersonen Harry Lime ser ned fra et pariserhjul på de små, ubetydelige menneskene nede på bakken. Det er en lignende verdensanskuelse vi inviteres til å dele i Clete. Skurkene er ynkelige kryp som får som fortjent, uansett hvor ille det måtte gå med dem. «Their common denominator was their mediocrity”, er Purcels dom. Vold ligger i menneskets natur.

I lommeboken har Purcel et bilde av en jødisk mor med tre barn på vei inn i gasskammeret. Til slutt kjøper han et gravsted til minne om dem. En vakker gest, men også et uttrykk for bunnløs avmakt. Verden er ond.

 

James Lee Burke, Clete.

Orion, 2024. 330 s.