Et ruvende ettermæle

 «Mitt livs oppgave» kaller Jens Stoltenberg jobben som generalsekretær i NATO i den ferske boken På min vakt: Å lede NATO i krigstid. Uttalelsen faller i forbindelse med at han sier ja til enda en forlengelse i NATO og dermed frasier seg jobben som sentralbanksjef i Norge. Når en leser boken, er avgjørelsen lett å forstå. Knapt noen nordmann har på samme måte vært på innsiden av verdensbegivenhetene og vært med på å sette sitt preg på dem. Fremfor alt gjelder det krigen i Ukraina, men også NATOs engasjement i andre deler av verden, blant annet  Afghanistan. Underveis står selve NATOs eksistens på spill, og Stoltenberg bidrar sterkt til å forhindre at Donald Trump river vekk grunnlaget under det nordatlantiske samarbeidet, og også til å løse opp i motsetninger mellom NATO-landene i Europa.

Boken er personlig uten å bli nærgående. Den er skrevet i samarbeid med journalist Per Anders Madsen, som skal ha sin del av æren for at den er velstrukturert og at språket flyter uanstrengt. Jeg mistenker også at det er han som står bak de korte bakgrunnsskissene av de mange stedene Stoltenberg besøker («Madrid er en vakker by, med sine mange storslagne palasser, ruvende kirkebygg og innbydende plasser.»). Det er likevel Stoltenbergs stemme vi hører. Vi får noen små glimt av livet utenfor jobben og innimellom refleksjoner over hans egne valg og konsekvensene av dem, men i det store og hele handler det om begivenhetene han opplever og er med på å forme. Han fremhever på ingen måte seg selv, men spiller av og til en større rolle enn ellers, kanskje tydeligst i prosessen frem mot NATO-medlemskap for Finland og Sverige. Tyrkia satte seg imot, blant annet fordi de mente at Sverige støttet terroristorganisasjonen PKK, senere også på grunn av en koranbrenning i Stockholm. På det avgjørende møtet ba Stoltenberg ifølge boken Tyrkias utenriksminister om å holde kjeft («shut up!»), noe som normalt ville ha torpedert enhver dialog, men som tydeligvis var riktig medisin her.

Stoltenberg ble foreslått som generalsekretær i NATO av Barack Obama med støtte fra Angela Merkel, ikke noe dårlig utgangspunkt. I sin tid som statsminister i Norge var han ikke spesielt kjent for sitt utenrikspolitiske engasjement, noe han er åpen om. I stedet reflekterer han over at det Obama la vekt på, kanskje var hans generelle kvalifikasjoner som politiker, «en person som er vant til å ta initiativ og drive gjennom beslutninger, også når det utløser motstand….en som har en tydelig dagsorden.» I tillegg viser han seg som en nettverksbygger av rang.

Mye handler som sagt om Ukraina. Boken viser tydelig hvor vanskelig det har vært å samle NATO-landene til felles innsats, og også hvorfor det er så viktig. På en reise til Kyiv besøker Stoltenberg Butsja, åsted for en av de verste massakrene under krigen, som beskrives i detalj. Som vi vet fra andre kilder, er de menneskelige kostnadene for Ukraina, men også for Russland, ufattelige. Meningsløsheten i det hele kan illustreres ytterligere med at et komplett batteri med Patriot-raketter – et livsviktig luftvernsystem som vestlige land har hjulpet Ukraina med – ifølge boken koster anslagsvis en milliard dollar, men en tilleggskostnad på fire millioner dollar for hver rakett som avfyres. Russland har på sin side som kjent omstilt hele landet til en krigsøkonomi.

Boken gir et godt bilde av internasjonal politikk og hvordan en organisasjon som NATO virker. Mye foregår selvsagt bak kulissene. Alle viktige saker forberedes av et stort og velsmurt byråkrati; da Stoltenberg tiltrådte jobben, tok han med seg fem-seks stabsmedarbeidere fra Norge. Men det er også påfallende hvor mye som avgjøres gjennom direkte kontakt mellom stats- og regjeringssjefer. Av spesiell interesse er bildet boken tegner av Donald Trump, som Stoltenberg hadde mye kontakt med gjennom hele hans første presidentperiode. Irrasjonell og uberegnelig, javel, men også en politiker med en agenda som han pusher konsekvent, og som på mange områder bare er en videreføring av det som har vært USAs politikk under tidligere presidenter, som støtte til Israel eller tilbaketrekking fra Afghanistan. Ved å ta utgangspunkt i forventningen om hvordan en amerikansk president vil oppføre seg, heller enn at presidenten heter Donald Trump, får boken frem et mer nyansert bilde enn det vi kanskje er vant til.

Det er også glimt av humor. Før et møte med USAs president Joe Biden i Det ovale kontor er Stoltenberg nervøs for at han er for uformelt antrukket, men han blir fort beroliget: «Biden stilte i kongeblå dress og blomstrete slips, og sokkene hans var dekorert med små hunder.» Videre inneholder boken enkelte fun facts, som at Polens statsminister Donald Tusk har vært bygningsarbeider i Tromsø. Men det er alvoret som dominerer. I et avsluttende kapittel reflekterer Stoltenberg over utviklingen i verden etter 2. Verdenskrig, og konstaterer at den har blitt et farligere sted. På hans vakt. Han fastslår omsvøpsløst at NATO og Vesten burde gjort mye mer for Ukraina, og spør seg selv om han kunne ha gjort mer. Uansett etterlater han seg et ruvende ettermæle, som er godt dokumentert i boken. Boken er solgt til en rekke land.

 

Jens Stoltenberg, På min vakt: Å lede NATO i krigstid. I samarbeid med Per Anders Madsen.

Gyldendal, 2025. 431 s.