Vintage Solstad

Da Dag Solstad døde i mars 2025, etterlot han seg manuskriptet til boken Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger. Det dreier seg ikke om et tilfeldig manuskript funnet blant forfatterens etterlatte papirer, men et planlagt budskap til ettertiden. Først hadde han tenkt at boken skulle komme ut på et mye senere tidspunkt, for eksempel i 2051 får vi vite, men i samråd med sin kone Therese Bjørneboe ombestemmer han seg og gjør den klar for utgivelse.

Dette diskuteres i et etterskrift, som dermed tar skrittet ut av romanen og så å si over i virkeligheten. For boken presenteres som en roman selv om den beskriver virkelige hendelser og personer, fremfor alt forfatteren selv. Også denne problematikken gjøres eksplisitt, med referanse til en tidligere roman, 16.07.41, der hovedpersonen også heter Dag Solstad, og der tittelen er den «virkelige» Dag Solstads fødselsdag. Om dette sier han at boken ikke kunne ha vært skrevet med noen annen hovedperson.

Det det er maktpåliggende for ham å få bearbeidet og videreformidlet i Endelig! Lykken. er barndommen: foreldrene som drev kolonialbutikken «Rekord» i Sandefjord og etter hvert gikk konkurs, farens drømmer om å konstruere en perpetuum mobile og vinne en stor pengepremie, broren Cato som dro til sjøs ved første mulighet og deretter slo seg ned i Spania. Noe av dette kjenner vi igjen fra Uskrevne memoarer (2013), ført i pennen av Alf van der Hagen basert på intervjuer med Solstad over flere år, men noe er også nytt. I sentrum står forholdet til faren, som gutten Dag beundrer grenseløst, men som dør da han er 11 år. Forholdet til moren er derimot problematisk, og forblir det hele livet.

I en var barndomsskildring borer Solstad i guttesinnet med finslepen språklig presisjon. Setningene snirkler seg frem i kjent stil, går i ring og kommer tilbake til utgangspunktet, men gjør hele tiden bildet mer komplett. I tillegg preges språket av en særegen underfundighet. I den TV-sendte bisettelsen av Solstad pekte Karl Ove Knausgård på at han skriver på en måte som er umiddelbart gjenkjennelig, og den følelsen får vi også her. Se bare på tittelen.

Hvorfor har Solstad valgt å etterlate seg denne og akkurat denne boken som sitt litterære testament? Impulsen til den kom angivelig fra et minne som dukket opp etter mange år, der han som 11-åring plutselig innså at han var kommunist (på samme måte skal Genanse og verdighet ha sprunget ut av et ønske om å skrive en roman om en mann som får raserianfall fordi han ikke får slått opp paraplyen sin). Denne innsikten utvikles imidlertid ikke videre i boken. I stedet tematiseres hukommelse og minner, barndom og voksenliv og i tillegg selve forfatterskapet. Kanskje vil han legge på plass en manglende brikke i puslespillet. Etter eget utsagn er det første gang han forteller om at han ble mobbet på skolen og hvordan det har påvirket ham videre.  

Solstad er kanskje ingen stor romantiker, men boken er også en kjærlighetserklæring til Therese Bjørneboe, både direkte og indirekte. «Alt avhenger av henne. Alt har med henne å gjøre.» Vi får tro at det ikke bare er romanpersonen Dag Solstad som sier dette.

 Boken anbefales alle Solstad-lesere.

 

Dag Solstad. Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens endringer.

Oktober, 2025. 105 s.