Mest for voksne

Gullivers reiser er en av bøkene som inngår i vår felles referanseramme, på samme måte som f.eks. Robinson Crusoe. Uavhengig av om en har lest den fremkaller tittelen bilder av en mann som havner først i et land der alle er bittesmå, så i et annet der de er kjempestore, med en rekke komiske situasjoner som resultat. I likhet med mange andre leste jeg en barnebokversjon, uten at jeg husker så mye av det. Derimot husker jeg godt at jeg senere kom over en bok på biblioteket: Gullivers reise til hestenes land. Her er hestene, eller Houyhnhnm, de siviliserte, mens menneskelignende skapninger kalt Yahooer sitter i trærne og lar avføringen gå i hodet på dem som måtte være så uheldige å passere under. Dette er ikke det eneste som er sensurert vekk fra barneutgavene.

Gullivers reiser, som først kom ut i 1726, består av i alt fire deler der møtet med stadig nye verdener gir forfatteren rik anledning til satire over sosiale og politiske forhold i samtiden og menneskets dårskap generelt. I Lilliput, dit Gulliver kommer i del en, har det f.eks. pågått en feide i generasjoner om i hvilken ende det er best å knekke egget, den spisse eller den butte. Satiren bygges opp på flere måter. Til å begynne med er Gulliver den naive tilreisende som ikke alltid skjønner rekkevidden av sine egne observasjoner. Senere diskuterer han England og dets skikker, styresett og folk med dem han møter på sine eventyr. Det han forteller får kongen av Brobdingnag, kjempenes land (del to), til å utbryte:

“I cannot but conclude the bulk of your natives to be the most pernicious race of little odious vermin that nature ever suffered to crawl upon the surface of the earth.”

På øya Glubbdubdrib, som er en av de merkelige verdenene Gulliver kommer til i del tre, har guvernøren evnen til å kalle på de døde, om enn bare for et døgn. På Gullivers oppfordring maner han frem berømte hærførere og statsmenn, filosofer og vitenskapsmenn fra fortiden, som hjelper vår helt til å «korrigere» historien til beste for leserne. Det er ikke i positiv retning:

“I was chiefly disgusted with modern history. For having strictly examined all the persons of greatest name in the courts of princes, for a hundred years past, I found how the world had been misled by prostitute writers, to ascribe the greatest exploits in war, to cowards; the wisest council, to fools . . . how great a share in the motions and events of courts, councils, and senates might be challenged by bawds, whores, pimps, parasites and buffoons.”

Disse litterære grepene skapte  distanse til samfunnskritikken og gjorde det mulig for forfatteren å si ting han ellers ikke kunne ha sagt. Ytterligere avstand ble skapt ved at forfatteren angivelig var Gulliver selv, opprinnelig skipslege, senere kaptein. For sikkerhets skyld starter boken med en korrespondanse mellom ham og den angivelige utgiveren, en slektning, der Gulliver beklager seg over at sistnevnte ikke bare har strøket passasjer fra manuskriptet, men også lagt til nye avsnitt, uten at det er nærmere spesifisert hvilke. Det må kunne kalles helgardering.

Utover i boken blir kritikken mer uttalt, og blant andre vitenskapsmenn, filosofer og jurister får gjennomgå. Da de lærde i Brobdingnag skal finne ut hva slags skapning Gulliver er, konkluderer de med at han er en «lusus naturae» (vanskapning), en betegnelse som ifølge ham brukes av europeiske filosofer på alt ukjent, «to the unspeakable advancement of human knowledge». På akademiet i Lagado (del tre) arbeider professorene med prosjekter som å fange solstråler til bruk i kalde somre, å bygge hus fra taket og nedover, å forenkle språket slik at ord blir overflødige og å rekonstruere den opprinnelige maten fra menneskelige ekskrementer.

Ekskrementer er et tilbakevendende tema i boken. Gulliver finner det for eksempel best å forlate Lilliput etter at han har slukket en brann i keiserinnens fløy av slottet ved å urinere på den. Det kulminerer med Yahooene i fjerde og siste del av boken. Etter lang tids omgang med de edle Houyhnhnm går det opp for Gulliver at han er en Yahoo selv, og det ender med at alt menneskelig byr ham imot.

Gullivers reiser er forbausende frisk etter nesten tre hundre år. Her er for eksempel en Houyhnhnms reaksjon på at menn og kvinner oppdras forskjellig i England, slik Gulliver refererer den:

"My master thought it monstrous in us, to give the females a different kind of education from the males, except in some articles of domestic management; whereby, as he truly observed, one half of our natives were good for nothing but bringing children into the world; and to trust the care of our children to such useless animals, he said, was yet a greater instance of brutality."

Forfatteren, Jonathan Swift, var en irsk geistlig som i perioder var aktiv i det politiske livet i London. Enkelte detaljer i boken spiller antakelig på konkrete trekk og hendelser i samtiden som for lengst er glemt. Mer dyptliggende gir den uttrykk for et nokså svart menneskesyn, manifestert i de avskyelige Yahooene. Swift regnes som den engelske satirens far. Til de virkelig store høyder svingte han seg noen år senere i pamfletten A Modest Proposal, der han foreslo at overbefolkning og underernæring i Irland kunne bøtes på ved å gjø opp fattige barn til menneskeføde. Tilsynelatende seriøst drøftes praktiske sider ved gjennomføringen, næringsverdi, menyforslag, passende anledninger for å servere en slik delikatesse osv. En positiv bieffekt ville være at det ble færre papister (katolikker). Her er vi langt fra barnelitteraturen.

Jonathan Swift, Gulliver’s Travels into several remote nations of the world.

1726.

Boken kan leses gratis her: https://www.gutenberg.org/files/829/829-h/829-h.htm