Forvirret sivilisasjonshistorie
Hva skal en si om en bok som fremhever Caligula som ideal
blant de romerske keiserne og gjør Lenin til representant for den "hellenistiske
kristendommen"? Der Ynglingekongene er semitter og Hitler egentlig av berberslekt
fra Tanger-området? I den nylig utkomne Maktens
historie setter Truls Øhra seg fore å bevege verden, og som arkimedisk
punkt har han valgt seg motsetningen mellom den gammel- og nytestamentlige
kristendommen, karakterisert som henholdsvis "et dystopisk syn på verden,
styrt fra det hinsidige av en rasende Gud" og en lære der "frelsen
ikke lå i syndenes forlatelse, men i gode gjerninger". Jeg overlater til
mer kompetente krefter å vurdere holdbarheten i denne teologiske utlegningen.
Øhra tar i alle fall de undertryktes parti, og engasjementet er det ikke noe å
si på.
Den første delen av boken inneholder kapitler som "Semittene",
"Hellenismen" og så videre, frem til "Den britiske
sivilisasjon". Her tar Øhra leseren med på en vidløftig reise gjennom
historien der han finner mange overraskende sammenhenger. Det norske navnet
Sæter kommer av "Sethur – speideren som krysset Jordan elven og dro inn i
Kanaan for å finne det lovede landet", Trondheim er etymologisk beslektet
med Troja, dronning Elizabeth II nedstammer direkte fra både patriarken Jakob
og Ragnvald Mørejarl. Et sentralt poeng er hvordan myter har vandret mellom
sivilisasjonene. Dette er fascinerende og i mange tilfeller kjent stoff, men
ikke lett å følge i Øhras versjon. Her er en typisk setning:
"I dette historiske slektskapet med gudene som
plasserer Cæsar i sentrum av den romerske skapelsesmyten, med Venus som mor i
himmelen, og som far folkekongen Anco Marcius med opphav i Darda, Jakobs sønn
og grunnleggeren av Troja, ser vi at Cæsar, i likhet med Aleksander kommer til
verden som Horus, menneskesønnen, halvt gud og halvt menneske, frelseren som
stiger ned fra himmelen for å befri de slavebundne romerske massene fra Sullas
og Crassus tyranni."
Etter hvert som vi nærmer oss vår egen tid, blir
konspirasjonsteoriene mer fremtredende. Historien slik vi kjenner den er
produktet av et verdensomspennende komplott som har som mål å undertrykke den
nytestamentlige "hellenistiske kristendommen" og holde
"oligarkene" ved makten ved hjelp av den gammeltestamentlige
"æselæren". Dette belegges med lange sitater fra mer og mindre
obskure kilder, ofte dynget på hverandre med et minimum av sammenbindende
tekst.
Noen steder går det vel fort i svingene. På side 315 kan vi
for eksempel lese at Ludwig Wittgensteins bror Paul "med sine studier hos
Felix Mendelssohn i Leipzig før krigen hadde en strålende karriere foran
seg". Mendelssohn døde i 1847, mens Paul Wittgenstein ble født 40 år
senere. En rask sjekk av Wikipedia avslører imidlertid sammenhengen: Pauls
bestemor, Fanny Wittgenstein, "was a first cousin of the violinist Joseph
Joachim, whom she adopted and took to Leipzig to study with Felix
Mendelssohn".
De siste to hundre sidene av boken har undertittelen
"Holocaust". I Øhras fremstilling var 2. Verdenskrig en krig mellom
kapitalen eller "oligarkene" på den ene siden og vanlige folk på den
andre. Jødene kom i skuddlinjen fordi "de, for å kunne legitimere sin
plass i verden, skapte det kommunistiske prosjektet, en sekularisert utgave av
den hellenistiske kristendommen". I denne delen får krigen i Norge, og
særlig motstandsbevegelsen, en fremtredende plass. Øhra trekker blant annet
frem den skammelige behandlingen av Asbjørn Sunde etter krigen, og også andre
utslag av den antikommunistiske stemningen som oppsto etter at jernteppet gikk ned.
Men også her er det lite nytt, og selv denne mest sammenhengende delen av boken
etterlater et inntrykk av oppramsing av ufordøyd stoff, der det sentrale analytiske grepet i lange perioder blir usynlig.
At det ligger mye arbeid bak boken, er åpenbart. At Johan
Galtung har skrevet et rosende forord, er ikke overraskende. Jeg spør meg
likevel om forlaget har gjort forfatteren noen tjeneste ved å gi den ut, i
hvert fall i sin nåværende form.
Truls Øhra, Maktens
historie: Mytene skaper verden.
Solum Bokvennen, 2018. 477 s.
Kommentarer
Legg inn en kommentar