Lindas kamp

I Oktoberbarn skriver Linda Boström Knausgård åpent om sin psykiske sykdom, allerede kjent for mange gjennom eksmannen Karl Oves Min kamp. Som forlaget skriver på omslaget, er det en sterk og modig bok, som herved anbefales.

Boken reiser imidlertid interessante spørsmål med hensyn til form og sjanger. Hva er forholdet mellom Oktoberbarn, Min kamp og livet til Linda Boström Knausgård og Karl Ove Knausgård slik det faktisk var i den perioden bøkene omtaler? Begge bøkene har «roman» på tittelbladet. Er det for at forfatterne skal kunne ta seg dikteriske friheter og si hva de vil? Eller er det på grunn av formen, som avviker fra det vi ville vente av en selvbiografi?

Videre: Hvordan ville det ha vært å lese Oktoberbarn uten å ha lest Min kamp først? Kunne Boström Knausgård ha utelatt og underforstått så mye hvis ikke eksmannens verk allerede hadde ligget der i all sin enerverende detaljrikdom, til de grader en del av det offentlige rom? Den knappe, nøkterne formen er noe av det som gjør Oktoberbarn så sterk, og spørsmålet går dermed til kjernen av boken. I hvilken grad forutsetter den Min kamp som referanseramme?

Min kamp var både et personlig selvrealiseringsprosjekt og et forsøk på å gi den moderne romanen et nytt, mer autentisk formspråk. Den ble beskyldt for å være selvopptatt, men Oktoberbarn er nødvendigvis selvopptatt på en mer altoppslukende måte. Som i en malstrøm trekkes leseren ned i et dypt personlig mørke, et mørke det ofte ikke synes noen vei ut av. Boken kretser rundt skilsmissen mellom de to forfatterne, men jeg-personen Linda har vært syk lenge før det, lenge før hun traff eksmannen: «Det var på interrail i Europa sommeren etter niende at angsten fikk fritt spillerom i livet mitt.» Det slående er hvor maktesløs selv en i utgangspunktet ressurssterk person står overfor en slik sykdom, hvordan den tar fra deg alle krefter, all glede. For Linda har hatt et liv der det også har vært mye glede, både i oppveksten og i samlivet med Karl Ove og ikke minst barna. Men depresjonen gir ingen plass til de gode minnene, og behandlingen skal vise seg å ta dem fra henne.

Oktoberbarn er ikke noe forsvars- eller kampskrift, ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre seg selv eller legge skylden på Karl Ove (som ikke er navngitt) for at de ble skilt eller at hun havnet på psykiatrisk sykehus.  I stedet fremstår boken som en nådeløst ærlig fortelling om hvordan sykdommen oppleves, inkludert en rekke irrasjonelle impulser og handlinger. Hvor den kommer fra, vet verken forfatter eller leser, men det gjør den ikke mindre grusom.

Det grusomste er likevel elektrosjokkbehandlingene på det psykiatriske sykehuset, omtalt som «fabrikken». For en som har vokst opp med Gjøkeredet som referansepunkt – den er det også her – er det utrolig at behandlingen av sinnslidelser fortsatt ikke har kommet lenger. Ifølge Boström Knausgård ble elektrosjokk først tatt i bruk i 1918 av en italiensk psykiater som hadde observert at de hadde en beroligende effekt på griser på et slakteri. Selv merker hun ingen positiv virkning av behandlingen, tvert imot gjør den at hun får problemer med å huske ting. Dette blir bagatellisert av legene:

«Jeg sa at jeg var forfatter, og at jeg trengte minnene mine. Først da så han på meg, og sa at minnene kommer tilbake. Det gjør de alltid. Før eller siden. Kanskje ikke alle, virkelig ikke alle, men det er vanskelig, om ikke umulig, å finne en behandling helt uten bivirkninger. Det forstår du vel? Du kan jo alltids dikte opp noe. Det er vel det forfattere gjør? Da han sa dette svartnet det for øynene og jeg visste ikke hvordan jeg skulle holde ut.»

Tittelen Oktoberbarn henspiller på et bilde av en sovjetisk pioner-jente jeg-personen ser i en gammel avis. Inspirert av dette skaper hun seg et idealisert alter ego som hun lever med i flere år fremover, «En hardere person enn den jeg var. En hardere og sterkere…. Jeg hadde tilgang til henne når jeg ville. Kanskje har jeg det fortsatt.» Barn og barndom spiller i det hele tatt en viktig rolle i boken, og det lille codaet til slutt gir tilsynelatende et glimt av håp for fremtiden.

Boken er stødig oversatt av Monica Aasprong, så å si uten svesismer («ursterk» forekommer et par ganger). Det bidrar i høy grad til en god leseopplevelse.

Linda Boström Knausgård, Oktoberbarn.

Oversatt av Monica Aasprong.

2019; Oktober 2020.

166 s.