Knausgård etter hukommelsen

Det har gått ti år siden jeg leste Karl Ove Knausgårds monumentalverk Min kamp, som kom ut i seks bind fra 2009 til 2011. I Norge ble mottakelsen av bøkene dominert av diskusjonen rundt bruken av virkelige personer, ikke minst forfatterens egen familie. Dette var naturlig nok ikke like fremtredende i utlandet. MK1 forelå på engelsk i 2012, og siden da har hver ny bok fra Knausgård vært en internasjonal begivenhet.

Et sentralt tema i verket er hvordan en kan skrive autentisk. Dette handler både om fakta og følelser, og også form. For Knausgård blir det kritisk at han har gitt en riktig fremstilling av begivenhetene han skildrer. Da han blir beskyldt av «onkel Gunnar» i MK6 for å fare med løgn i de første bøkene, får han derfor panikk; det samme skjer allerede i MK2 når vennen Geir konfronterer ham med noe han har sagt om debutboken Ute av verden. Men hvorfor er det så farlig om han skulle ha gjengitt noen ting feil? Han sier jo selv et sted at han nesten ikke husker noe av fortiden, bare rom og landskaper, ikke hva som hendte der. Min kamp er dessuten en roman.

Noe av svaret finnes i Toril Mois fine essay «Skam og åpenhet» fra 2011.  Moi skriver:

«Knausgårds prosjekt i Min kamp er både litterært og eksistensielt. Det kunstneriske prosjektet er å skrive et verk som ‘forplikter seg på virkeligheten’, et verk der språket griper virkeligheten og gjør den synlig. Eksistensielt skriver han for å forandre seg selv. Min kamp er Knausgårds kamp for å bli virkelig, for å komme ut av det inautentiske, som både i Ute av verden og Min kamp kommer til uttrykk i den stadige kretsingen om skammen.

Knausgård skriver altså både for å skape noe autentisk og selv bli autentisk.»

Beskyldningen om løgn går til kjernen av dette, og setter hele Knausgårds prosjekt i Min kamp i fare. Selv føler han at han ikke har gått langt nok i å fortelle sannheten, og som resultat av beskyldningene fra onkelen blir han mer forsiktig, i egne øyne endog feig. Forsøket på å skrive sant og ekte er dermed mislykket.

Før han kastet seg ut i Min kamp hadde Knausgård gjort flere forsøk på å skrive en mer tradisjonell roman om forholdet til faren, som er verkets sentrale konflikt. Han mislyktes imidlertid, fordi han opplevde at formen er diskreditert: Vi omgis av narrativer på alle kanter, fra reklame til værmeldingen på TV, i en slik grad at de har mistet sin kraft. Alt blir overflate. De eneste formene som kan si noe autentisk, er de som ikke er narrativer, som dagboknotater eller essays, de som møter leseren med en stemme, på samme måte som for eksempel et maleri kan gjøre det. Disse tankene drøftes eksplisitt i MK2:

«De siste årene hadde jeg mistet mer og mer tro på litteraturen. Jeg leste og tenkte, dette er det noen som har funnet på. Kanskje var det det at vi var fullstendig okkupert av fiksjon og fortellinger. At det hadde gått inflasjon i det. Uansett hvor man vendte seg, var det fiksjon å se…. Det var en krise, jeg følte det i hver del av kroppen….»

Gitt Knausgårds prosjekt blir krisen for tradisjonelle narrativer ikke bare en kunstnerisk eller kulturell krise, men en personlig, eksistensiell krise. Han må derfor gjøre noe nytt.

Det nye er å rive av seg tre og et halvt tusen sider i rasende tempo i en terapeutisk kraftanstrengelse uten sidestykke. Det er imidlertid ikke slik at bøkene gir alle litterære virkemidler på båten. Mange har kommentert den intrikate strukturen, der Knausgård sjonglerer suverent med handlingens nåtid, forfatterens nåtid, digresjoner og flashbacks, som kan være på flere hundre sider. Også språket er litterært, selv om det har vært karakterisert som flatt, uten kunstgrep og preget av hastverk. Det kan nok finnes eksempler på dette særlig i de senere bøkene, men Knausgård er en språkets mester, og like ofte skinner teksten av presise observasjoner og uventede tankesprang. Det er også mange passasjer med vakkert, noen ganger lyrisk språk, som den innledende meditasjonen om hva som skjer med kroppen når et menneske dør.

Beskyldningene om flatt språk henger sammen med kritikk av de nitide skildringene av hverdagslige handlinger som er et fremtredende stilistisk element i bøkene. Knausgård forankrer teksten i virkeligheten ved å gi den en tekstur av faktiske ting og hendelser, beskrevet ned til minste detalj. Dette fikk den kjente amerikanske kritikeren James Wood til å utbryte: «Even when I was bored I was interested». Som mange har påpekt, er denne hyperrealismen noe av det mest nyskapende ved Min kamp. Det kan også hende at Knausgård gjør det slik fordi han kan: «Du kan gestalte en tur på dass på tyve sider og få folk som leser det, til å bli blanke i øynene,» sier Geir et sted. «Hvor mange tror du kan det»? I den etterfølgende årstidskvartetten (Om høsten osv.) snur Knausgård dette observerende blikket systematisk mot et vidt spekter av ting og fenomener, noen ganger med frapperende resultat.

Spørsmålet om et gjennomgående narrativ dukker også opp i romanen med motsatt fortegn. Forfatterkollega Thure Erik Lund, som  gjør en gjesteopptreden i MK2 (ikke mer enn at han sover i bilen), sier til Knausgård: «Du må fortelle, Karl Ove!» Det gjelder En tid for alt, som Knausgård har vurdert å gi ut som et essay om englenes rolle i Bibelen. Han har i flere intervjuer beskrevet hvordan han omarbeidet boken etter rådet fra Lund, som han omtaler som «en kollega jeg har svært stor respekt for» og «antakelig den beste norske forfatteren på flere generasjoner». Alt oppstyret rundt Min kamp førte til fornyet interesse også for En tid for alt, som jevnt over fikk svært god omtale.

Begge verkene er svimlende ambisiøse. Knausgård er åpen i Min kamp om at han ønsker å skape noe stort og varig, et klassisk tema i kunsten. Mot dette står familielivet, hverdagen, bleieskiftene, følgingen til skole og barnehage og ikke minst barnebursdagene, som vi får et hylende morsomt eksempel på i MK2. Men det underliggende problemet er alvorlig nok: han prøver å gjøre dette livet til sitt, men klarer det ikke. Nærmest hans hjerte ligger skrivingen, som foregår i ensomhet om natten.

--x—

Jeg fulgte resepsjonen av Min kamp på engelsk nærmest fra dag til dag. MK1 fikk til å begynne med blandede kritikker, gjerne med referanse til oppstyret den vakte i Norge, utvilsomt godt hjulpet av forlaget. Snart strømmet det imidlertid på med superlativer en sjelden ser; f.eks. karakteriserte forfatteren Rachel Cusk i en anmeldelse i The Guardian verket som «perhaps the most significant literary enterprise of our times”. «As Hamsun’s Hunger announced the beginning of 20^th-century literature,” skrev Sidney Morning Herald, “it may be that Knausgaard’s My Struggle marks the moment 21^st-century literature begins.” Formuleringer som “breathtakingly good” florerte, og forfatteren Zadie Smith erklærte at hun trengte bøkene «like crack». Én ting er den fyldige omtalen i prestisjetidsskrifter som Times Literary Supplement eller London Review of Books, overstrømmende, men ikke helt uventet; hvor stort dette egentlig var gikk for alvor opp for meg da jeg leste den første anmeldelsen i en sørafrikansk regionavis.

Til forskjell fra i Norge anså ikke de internasjonale anmelderne MK3 og MK4 som svakere enn de andre delene av Min kamp. Disse to bindene karakteriseres av at Knausgård i mindre grad enn ellers ser tilbake på begivenhetene fra et senere, mer modent perspektiv og i stedet lar oss se dem gjennom bevisstheten til barnet og den unge mannen. Ja, MK3 er en tradisjonell barndomsskildring, men det er en av de beste jeg har lest. MK4 er mer problematisk fordi den overlapper handlingsmessig med Ute av verden, som er følelsesmessig veldig intens og kan få MK4 til å blekne i sammenligning. De norske anmelderne har nok hatt denne sammenligningen mer present. The Times, derimot, skrev for eksempel at boken var “"Like Proust only with better jokes".

En annen ting som betones mindre i de engelskspråklige anmeldelsene, er Knausgårds skildring av Sverige og svensker, som skapte ikke ubetydelig skadefryd her hjemme. Bøkene fikk likevel en strålende mottakelse i Sverige, og det samme var tilfellet i de andre nordiske landene.

Ikke alle anmeldelsene var selvsagt positive. Men det er først når vi kommer til MK6 at tvilen setter inn for alvor. Meningene om det innskutte fire hundre siders essayet om Hitler er delte: Noen ser det som dilettantisk, andre som uttrykk for dyp psykologisk innsikt. Noen spør hva det i det hele tatt har der å gjøre. Flere mener at Knausgård tråkker langt over streken i skildringen av kona Lindas sammenbrudd, selv om fremstillingen i seg selv karakteriseres som sterk og gripende. Forventningene til boken var store, og skuffelsen mange følte kan kanskje oppsummeres i overskriften på anmeldelsen i New York Times: «A Magician Loses His Touch».

For egen del anser jeg det som sannsynlig at essayet ikke var en del av den opprinnelige planen, men kom til som konsekvens av valget av tittel. For en som ikke vet så mye om Hitler fra før, er det opplysende lesning, og det sentrale poenget – at vi fritar Hitler for ansvar hvis vi karakteriserer ham som ond fra begynnelsen – er godt, om kanskje ikke spesielt originalt.

Den lange analysen av Paul Celans dikt «Trangføring» som danner overgangen til essayet, var en større prøvelse for i hvert fall denne leseren.

Hva er så forholdet mellom romanfiguren «Karl Ove Knausgård» og forfatteren? Et forslitt spørsmål, men nødvendig om et bokverk som griper inn i virkeligheten på en måte som i sin tur får konsekvenser for bøkene igjen. Henrik Vankel i Ute av verden og En tid for alt står nok også forfatteren nær, men han blir ikke truet med søksmål i den virkelige verden og endrer atferd som resultat. I strid med alle vedtatte sannheter er hovedpersonen i Min kamp Karl Ove Knausgård, uten anførselstegn. Så vidt jeg husker får vi vite PIN-koden hans i MK6, og ringen sluttes ved at også faren til slutt nevnes ved navn.