Åsne Seierstad

Jeg må innrømme at jeg nærmet meg Åsne Seierstads nye bok Ufred: Russland fra innsiden med en viss skepsis. Jeg har selv bodd lengre perioder i Russland og var spent på om jeg ville kjenne meg igjen i boken. Skepsisen fordunstet fort. Seierstad har vist før at hun er en modig og dyktig journalist, og i Ufred dokumenterer hun også gode russlandskunnskaper. Hennes perspektiv er enkeltmennesket, men det store bildet er også godt dekket, ikke minst når det gjelder krigen i Ukraina. Av kapitlet om kilder bakerst i boken fremgår det at hun har hatt hjelp av noen av Norges fremste eksperter på området, uten at det skal ta fra henne noe.

Hennes store forse er imidlertid en unik evne til å få mennesker i tale, mennesker hun aldri har møtt før og som i mange tilfeller kan ha grunn til å være forsiktige. Det er disse samtalene som gjør boken, fremfor alt i partiene fra Sibir.  At så mye av boken er dialog, gjør den dessuten lett å lese, selv om enkelte passasjer kanskje er litt langtrukne.

Boken begynner med historien til Andrej Medvedev, en soldat fra den beryktede Wagner-gruppen som flyktet til Norge ved å løpe over isen på Pasvik-elva med kulene susende rundt ørene. Vi får høre om hans barndom, oppvekst, hvordan han havner på skråplanet og etter hvert i det militære, om kampene han har vært med på i Ukraina og viderverdighetene etter at han kom til Norge. Det er en skikkelig røverhistorie, ifølge Seierstad «skrevet ned slik han fortalte den til meg», og umulig å vite om alt er sant. Dette kunne kanskje ha vært problematisert noe mer. Derimot er det ingen grunn til å tvile på råskapen som skildres, krigens redsler og hva de gjør med menneskene, et tilbakevendende tema i boken. Sterkest er kanskje beskrivelsen av døde soldater som kommer til identifisering i plastsekker som en uformelig masse full av kravlende mark.

Andrej er en uberegnelig voldsmann av et slag det nå finnes tusenvis av i Russland: hjemvendte krigsveteraner, vant til å gjøre som de vil, til å ha god råd, og til å drepe; traumatiserte, avstumpede og ofte alkoholiserte. Så skal de tilpasse seg et normalt liv. Dette er et tema som kunne ha vært utviklet videre, slik det for eksempel er gjort i den russiske filmen «Prostoj karandasj» («En enkel blyant») fra 2019.

Andrej har også en annen funksjon i boken: Han forsyner Seierstad med de kontaktene hun trenger i Russland, først og fremst hans egen familie. Bokens beste partier er der hun besøker dem i Sibir, blir tatt imot uten spørsmål og lever på deres premisser. Det er langt fra noen idyll; Andrejs mor ble for eksempel påkjørt og drept av en traktor da hun hadde søkt tilflukt i en brøytekant. Sjåføren var typisk nok full, men ble ikke straffet fordi lensmannen var broren. Mennene er generelt voldelige og alkoholiserte, for eksempel Andrejs far.

Seierstad tar inn hos Andrejs tante Alja og blir tatt imot med enestående gjestfrihet og varme. Det er et hardt liv, der enhver må sørge for seg selv, men der solidaritet, hjelpsomhet og omsorg for andre likevel er fremtredende egenskaper. Besøket starter karakteristisk nok i badstua, fulgt av en oppdekning som også er typisk russisk: «Høstfarget paprikasalat i gult, rødt og oransje. Agurker i staver, strødd med salt. Tomater, løk og sopp nedlagt i lake fra Krasnodar.» I løpet av oppholdet besøker Seierstad Andrejs barndomshjem, nå en forlatt rønne, og personer som har kjent ham, som bestyreren på barnehjemmet der han var plassert og gymlæreren Ivanov, som tok seg spesielt av de vanskeligste guttene.

Kapitlene fra Sibir er så gode at de kunne ha vært skrevet av en russisk forfatter. Noe av den samme følelsen får vi når Seierstad senere besøker Pskov-området, på grensen mot de baltiske landene. Hun kunne ha spart seg referansen til Tjutsjevs dikt «Umom Rossiju ne ponjat’» («Med fornuften fattes Russland ei»), som blir litt forslitt, og som hun ikke trenger. Hun viser, med stor troverdighet, hvordan folkedypet lever og tenker. Det er belegg for undertittelen «Russland fra innsiden».

En fascinerende side av dette er hvor hjernevasket menneskene hun møter er når det gjelder krigen i Ukraina. Alt er USAs skyld: «USA hadde satt ut rykter om at Russland kom til å angripe Ukraina. Ukrainerne forberedte motangrep, derfor måtte Putin slå til, i rent selvforsvar.» Etter hvert som omfanget av krigen og tapene blir kjent, er det også en stigende følelse av at det ikke må være forgjeves, at de må kjempe til Russland har vunnet. Selv søsteren til et av Pussy Riot-medlemmene støtter etter hvert Putin.

I siste del av boken møter Seierstad kjente opposisjonelle som redaktøren og fredsprisvinneren Dmitrij Muratov og menneskerettighetsaktivisten Lev Schlossberg. Dermed utvides perspektivet, og Ufred blir også en bok om Vladimir Putins regime. Helt på slutten blir vi også kjent med en russer som kjemper på ukrainsk side. Disse delene henger ikke like godt sammen som første halvdel av boken.

Alt i alt er Ufred et overbevisende stykke arbeid. Det er også en historie om Seierstads modus operandi, der hun tar kalkulerte sjanser og utsetter seg for ikke ubetydelig fare. Det er noen bittesmå feil i transkripsjonen av russiske ord: «bånnski» heter «do dna», ikke «do dnja», og det skal være «dolina smerti», ikke «smerty». Det burde forlaget ha tatt. Seierstad har løftet norsk russlandsjournalistikk til et nytt nivå.

 

Åsne Seierstad, Ufred: Russland fra innsiden.

Cappelen Damm, 2025.

516 s.