Hvordan Olav ble hellig

Gyldendal norsk forlag og historikeren Tore Skeie har planlagt et ambisiøst fembindsverk om norsk middelalderhistorie under fellesbenevnelsen Kongenes tid. Første bind, Hvitekrist (om Olav den hellige), forelå i 2018, og i fjor kom det neste, Hardråde.

Skeie skriver i et etterord til den første boken at han har ønsket å se utover både norgeshistorien og biografiene til de aktuelle kongene og gi et bilde av den verdenen de levde i, slik den fortonte seg for dem og slik den fortoner seg for oss i dag. Det lykkes han godt med. Det var ingen liten verden; Olav var på reise i Europa i mer enn ti år av sitt voksne liv, og Harald hardråde var i en lang periode offiser i livvakten til den østromerske keiseren i Konstantinopel. Vikingene satte fryktløst seil i sine åpne skip, enten det var i vesterveg over Nordsjøen eller i austerveg innover elvene i Russland. Slik holdt elitene i store områder kontakt med hverandre og påvirket hverandre kulturelt.

I Skandinavia var dette en tid uten noen bokkultur. Skeies kilder er sagaer, skaldedikt og krøniker, mange av dem skrevet ned først etter flere hundre års muntlig overlevering. Det blir derfor mange formuleringer av typen «må ha vært….», «kanskje», «det er ikke usannsynlig at….», men helhetsbildet som tegnes er overbevisende nok. I mange tilfeller støttes dessuten teoriene av arkeologiske funn. En sentral kilde er Snorre Sturlasons Olav den helliges saga; Snorre spilte en hovedrolle i å bevare den islandske, og dermed norrøne, kulturtradisjonen, og ifølge Skeie kunne han «hundrevis av gamle skaldekvad utenat» og «kunne gjenfortelle lange, kompliserte historier om det som hadde hendt i tidligere tider".

Det mest slående med Hvitekrist er hvor lite den handler om kristningen av Norge. Slaget på Stiklestad, som vel er det de fleste forbinder med Olav, kommer først i neste bind. Dette illustrerer hvor langt unna vi er tradisjonelle, nasjonalromantiske historier og myter. I stedet får vi et bilde av en konge som farer hvileløst rundt i riket med en kjerne av lojale følgesvenner – menn som er villige til å dø for ham – og hersker ved hjelp av vold og bestikkelser. Det finnes knapt noen sentralmakt; i mange tilfeller hersker lokale stormenn uhindret i sine områder med bare en formell troskapsed til kongen. Kongemakten hviler på denne lojaliteten, og med stadig skiftende allianser er den skjør. Det er ikke lett å følge med på hvem som til enhver tid var på parti med hvem eller de innviklede slektskapsforholdene med et utall ekte og uekte barn. Hvert bind er heldigvis utstyrt med en kronologi og personoversikt, som hjelper noe.

Det meste av Hvitekrist handler om de bortimot sammenhengende krigene som ble ført av danske og norske vikinger mot England på første halvdel av 1000-tallet. De lå i vinterleir på øyer utenfor kysten av landet eller dro hjem og kom fryktelig tilbake neste vår. Brutaliteten var grenseløs. De som kom seirende ut av kampene var danskekongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut den mektige. Sistnevnte deltok i kroningen av den tysk-romerske keiseren Konrad II i 1027 og pleiet i den forbindelse også omgang med paven. Med andre ord var han en mann å regne med på europeisk nivå. Olav var i Skeies fremstilling til sammenligning mer som en flue som Knut kunne knipse vekk.

Etter at Olav falt på Stiklestad, hadde norske stormenn behov for et kongsemne som de kunne samle seg om i kampen mot Knuts overlegne militærmakt, på den tiden håndhevet i Norge av hans upopulære dronning Alfifa. Svaret ble Olavs sønn Magnus (senere kjent som Magnus den gode), men han var bare en guttunge og befant seg dessuten i Kyiv, der han ble oppfostret ved hoffet til fyrst Jaroslav den vise.  Å være sønn ikke bare av en konge, men av en helgen ville gi ham enorm legitimitet, og ikke lenge etter Olavs død begynte det å dukke opp historier om at liket holdt seg uforandret i kisten, at hår og skjegg vokste videre osv. Skeie går langt i å gi Kalv Arnesson æren for disse historiene og dermed grunnleggelsen av Olavskulten, som han karakteriserer som «det viktigste som hendte i norsk historie i hele denne tidsalderen».

Noe av helgenglansen smittet formodentlig også over på Harald Sigurdsson, Olavs halvbror, Magnus’ onkel og hovedpersonen i bok nummer to, Hardråde. Harald kjempet ved sin brors side på Stiklestad som 15-åring og kom seg etterpå i sikkerhet i austerveg via Kyiv til Konstantinopel, der han ble en betrodd offiser i keiserens livgarde. Vikingene var formidable slåsskjemper, og Harald kommanderte antakelig en enhet bestående av sine egne menn. Sammenlignet med den første boken er det samtidige kildematerialet her langt rikere, og Skeie nærmest fråtser i detaljerte beskrivelser av intriger ved det bysantinske hoffet og ulike felttog og kriger i middelhavsområdet, i den grad at vi i ganske lange sekvenser nesten taper Harald av syne. Stoffet er spennende nok, og det er mye å lære her, men boken ville ha tjent på at denne delen ble strammet inn.

Da er tempoet høyere i den siste delen av boken, som handler om Haralds regjeringstid i Norge og de internasjonale begivenhetene og alliansene som førte til hans død ved Stamford Bridge og Vilhelm Erobrerens invasjon av England i 1066. Det føles som om Skeie har trukket pusten dypt og så sluppet den ut i det han har gitt seg i kast med oppløpssiden. Hvitekrist og Hardråde er ment for et bredere publikum, og med et så stort materiale stiller det betydelige krav til utvalg av stoff, disposisjon og språk. Alt i alt kommer Skeie så langt godt fra det.

Tore Skeie,

Hvitekrist: Om Olav Haraldsson og hans tid. Gyldendal, 2018. 311 s.

Hardråde: Om Harald Sigurdsson og hans verden. Gyldendal, 2025. 448 s.