Boken er ikke bedre

Dagens tekst er primært en reklame for Gary Oldman. Men siden dette er en bokblogg, skal vi se litt nærmere på bøkene som danner forelegget for Apple TV-suksessen Slow Horses, der Oldman briljerer.

Det er ikke vanskelig å skjønne at noen har lest Mick Herrons roman Slow Horses fra 2010 og tenkt: «TV-serie!» Snarere er det merkelig at det tok nesten ti år. Boken har alle ingrediensene til en klassisk spionthriller, der ingen ting er hva de ser ut som og handlingen er et høk over høk-spill med stadig nye omdreininger. Den bygger på et originalt premiss: at den britiske etterretningstjenesten MI5 har en avdeling for agenter som på en eller annen måte har tabbet seg ut, et slags tørkeloft der de for det meste er henvist til ørkesløst kontorarbeid. Det er ikke meningen at de skal gjøre noe viktig eller i det hele tatt få til noe. Avdelingen heter «Slough House» (Slough er en by i England), og «slow horses» er et ordspill på dette. Agentene der er med andre ord ikke akkurat noen fullblodshester. En har glemt igjen en harddisk med klassifisert informasjon på undergrunnsbanen, en annen mistet målet for en skygging, en tredje tok feil av en markør på en øvelse og forårsaket dermed nedstenging av en jernbanestasjon osv.

Leder for denne umake gjengen er Jackson Lamb, en ubehøvlet og ulekker tidligere feltagent, legendarisk for sitt arbeid bak fiendens linjer under den kalde krigen. Ingen vet hvorfor han har havnet i Slough House. Ikledd lagerfrakk og med fett hår og stor mage slafser, raper og fjerter han seg gjennom tilværelsen, drikker, røyker og benytter enhver anledning til å forulempe sine medarbeidere i et mildt sagt fargerikt språk. Men han kan også gå lydløst opp den mest knirkete trapp, tar sigaretter tilsynelatende ut av luften og brekker gjerne armen på en motstander her og der når det trengs.

Å holde liv i en slik figur gjennom (foreløpig) åtte bøker uten at han blir gående på tomgang eller blir en parodi på seg selv, er nesten umulig. Særlig når han er så nær en karikatur i utgangspunktet. Det er her Oldman kommer inn. Han gestalter Lamb på uforglemmelig vis, og det er tydelig at han fryder seg i rollen. Alle de usympatiske sidene er der, men også noen mer menneskelige trekk. Særlig i forholdet til Catherine Standish, som fungerer som en slags sekretær for ham, viser han en mykere side. Når det drar seg til, viser det seg også at han har om ikke et hjerte av gull, så en sterk lojalitet overfor sine medarbeidere.  

I bok nr. 1, som altså heter Slow Horses, våkner Slough House til liv da en student med pakistansk bakgrunn blir kidnappet av en ukjent høyrenasjonalistisk gruppe som varsler at de vil halshugge ham neste dag med direkte overføring på internett. Til overmål viser det seg at han er nevø av en høytstående pakistansk militæroffiser. Det er imidlertid noe som ikke stemmer, en kjent journalist er på saken, og sporene peker tilbake til MI5 og Lambs overordnede, den kjølige og nådeløst ambisiøse Diana Taverner. Forholdet mellom Lamb og Taverner skaper mye av dynamikken i bøkene. Hun er som nevnt sjefen hans, men han fremstår likevel som den overlegne. Lesere av spionromaner vil kjenne igjen oppsettet der helten(e) også jages av sine egne, men en må regne med noen klisjeer i denne typen formellitteratur,

I et avsluttende kapittel etter at spenningen er utløst forteller Herron kort hvordan det går med de forskjellige romanpersonene senere. Det er som om han ikke tror at de vil få noe videre litterært liv. Det gjorde de da heller ikke til å begynne med; Slow Horses slo ikke spesielt godt an, og forlaget ville ikke videreføre serien. I 2015 ble imidlertid rettighetene kjøpt av et annet forlag, og innen TV-serien hadde premiere i 2022 hadde Herron rukket å publisere ytterligere sju bøker. Det stopper antakelig ikke der.

Siden oppstarten har det stort sett vært en sesong per bok. For å se om Herron holder stilen bestemte jeg meg for å sjekke ut bok nummer sju, som rett og slett heter Slough House. Her er Diana Taverner igjen ute med skurkestreker. Flere tidligere «slow horses» dør under mystiske omstendigheter, og de nåværende opplever stadig å bli forfulgt. Samtidig blir en russisk agent tatt av dage på spektakulært vis, men hvordan er aksjonen finansiert? Bakenfor ligger en politisk intrige med forgreninger på høyeste nivå.

Handlingen ligner en del på den første boken; samtidig er det flere underhistorier der det skjer en utvikling, som i forholdet mellom agentene River Cartwright og Sidonie Baker. Cartwright kan sies å være seriens andre hovedperson ved siden av Lamb; det er gjennom ham at vi blir kjent med Slough House, og det at bestefaren hans også var i MI5 gir mulighet til å trekke handlingstråder til fortiden. For øvrig tar boken utgangspunkt i en virkelig hendelse, Skripal-saken, og løftes av en overraskende vri mot slutten.

Det skrives bedre spion- og spenningsromaner enn dette. Vi er f.eks. langt unna følelsen av paranoia som karakteriserer Jason Bourne-bøkene og -filmene. Det blir litt for mange personer og underhistorier, uten at alle er interessante nok. En solid dose humor trekker derimot opp.

På den annen side: Bøkene og TV-serien beriker hverandre. Til tross for at noe av spenningen blir borte var det mye morsommere å lese Slow Horses etter å ha sett noen episoder av serien, så å si med Oldmans ånd svevende over vannene. Eventuelle nye lesere anbefales derfor – i strid med det som er vanlig – å se serien først.

 

Mick Herron.

-            -   Slow Horses. Constable, 2010. Kindle Edition. 330 s.

-       Slough House.  John Murray, 2021. 310 s.