Norges nye krimdronning

«Det var her jeg sto.»

Slik lyder åpningssetningen i Eva Fretheims krimdebut Dronningland fra 2022. Med et brak skriver hun seg inn i en norsk tradisjon av kvinnelige kriminalforfattere som går tilbake i hvert fall til Gerd Nyquist (1913-1984). Blant de ledende navnene i dag er Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell, men etter min mening er de oppskrytt. Lenger ned på listen finner vi f.eks. Jorun Thørring; Anne B. Ragde har fusket i sjangeren, mest med noveller; Kim Småge hadde sitt øyeblikk; mens andre igjen har bidratt med enkeltstående bøker, som Bjørg Øygarden med den fornøyelige Siste time (2001). Og heldigvis kommer det stadig nye, som Helene Flood og altså Fretheim.

Etter å ha lest noen hundre kriminalromaner har jeg av og til tenkt at jeg kunne skrive en selv, at det ikke kan være så vanskelig. Når jeg ser nivået på Dronningland, blir jeg imidlertid i tvil. Det er en mye bedre bok enn Blind gudinne (Holt) eller Evas øye (Fossum), eller for den saks skyld Jo Nesbøs debutroman Flaggermusmannen. Fretheim har funnet sin stemme fra starten. Hun er god til å snekre historier og fremfor alt til å avsløre gradvis hvordan de henger sammen, der hun porsjonerer ut akkurat nok informasjon til å holde leseren i ånde (og politiet på sporet). I alle bøkene skifter perspektivet mellom en anonym førstepersonforteller som i hvert fall til å begynne med har en uklar tilknytning til historien, og en mer tradisjonell allvitende tredjepersonforteller. Grepet er ikke nytt, men anvendes her med stort hell.

Bøkene har vært karakterisert som «bygdekrim» og «skittenrealisme». De foregår i et lite samfunn ganske enkelt inndelt i «Nordbygda» og «Sørbygda», der gjennomgangsfiguren Vigdis Malmstrøm er politietterforsker. Etter hvert forekommer det også enkelte stedsnavn («Veiker», «Gvam»), og vi får vite at vi er i bussavstand fra Oslo.

Malmstrøm møter på mange triste eksistenser i sin gjerning. Det ligger i sjangerens natur at så å si alle har noe å skjule, hemmeligheter fra fortiden som fortsatt griper inn i livene deres. I Dronningland dreier det seg blant annet om en gammel forsvinning, og det treffer leseren som et knyttneveslag når den banale, men også brutale, sammenhengen til slutt går opp for ham. I den neste boken, Fuglekongen, dreier handlingen seg rundt et bankran begått femten år tidligere. I bok tre, Papirdukkene, knyttes personer og hendelser sammen av et jentekor der flere av hovedpersonene var medlemmer i sin ungdom. Også i årets bok, Kråketronen, kaster fortiden lange skygger.

Kråketronen er den så langt mest komplekse og ambisiøse av bøkene, men trenden med at hver bok er lengre enn den forrige, bør ikke nødvendigvis fortsette. Som tidligere er språket knapt og presist, godt tilpasset handlingen. Handlingen er enkel: En ung jente går gjennom isen og drukner; noen dager senere skjer det et drap i det samme området. Vi følger politiets etterforskning nærmest fra time til time og blir godt kjent med hovedpersonene. Saken kompliseres av at vannet der drukningsulykken skjedde, ligger på ordførerens eiendom, og at hun og hennes mann har økonomisk interesse av at området reguleres til industrivirksomhet. Da brikkene til slutt faller på plass og Malmstrøm og hennes medarbeidere endelig kan puste lettet ut, har Fretheim enda en overraskelse på lur.

Med Vigdis Malmstrøm har Fretheim skapt en likandes og troverdig hovedperson. Hun har uttalt i intervjuer at hun har villet skape en kontrast til den lurvete, halvt forfyllede detektiven som er typisk for mange moderne kriminalromaner, men Malmstrøm har også sine demoner. Delvis er de knyttet til den kriminelle eksen Atle og sønnen Joachim, delvis til et skrint kjærlighetsliv, som riktignok får litt fart på seg i bok fire, og delvis til spenninger internt i etterforskningsteamet hun leder. Vi gleder oss til å følge henne videre.

 

Eva Fretheim,

·       Dronningland. Tiden, 2022. 292 s.

·       Fuglekongen. Tiden, 2024. 357 s.

·       Papirdukkene. Tiden, 2025. 381 s.

Kråketronen. Tiden, 2026. 456 s.