Jeanette Winterson

Jeanette Wintersons historie har vært kjent siden hun ga ut den åpent selvbiografiske debutromanen Oranges Are Not the Only Fruit  i 1985 (norsk utgave Ikke bare appelsiner, 2006/2014). Hovedpersonen Jeanette vokser opp i et strengt pinsevennmiljø i Nord-England og blir utstøtt fra både menighet og hjem da det viser seg at hun er lesbisk. Sentralt i boken står forholdet mellom Jeanette og moren – eller som det etter hvert skal vise seg, adoptivmoren – en surrealistisk skikkelse som rager truende over den lille jentas liv som en vulkan som når som helst kan bryte ut.

 

Oranges er full av humor og ispedd eventyraktige passasjer med tallrike referanser til blant annet Bibelen, Arthur-legendene og Alice i Eventyrland. Likevel tegner den et grelt bilde av en oppvekst preget av fattigdom, åndelig undertrykkelse og fysisk avstraffelse. Mange av handlingene Jeanette utsettes for, ville vært straffbare i den virkelige verden, ikke minst den groteske djevleutdrivelsen der hun skal "kureres" for sine lesbiske tendenser, selv om vi bare aner hva den går ut på.

 

Boken ble raskt til en BBC-serie og kastet den da 25-årige forfatteren ut i rampelyset, der hun senere har blitt værende takket være romaner som Sexing the Cherry (1989) og The Passion (1991, norsk utgave Lidenskapen, 2006), kombinert med til tider eksentrisk, arrogant og selvhevdende oppførsel. Nå har hun fortalt historien fra Oranges en gang til, men uten skjønnlitterært filter, i selvbiografien Why Be Happy When You Could Be Normal? (2011, norsk utgave Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? 2014). Hun kaller den Oranges' "tause tvilling", med andre ord inneholder den mye som er usagt i den første boken. Tittelen er morens svar da Jeanette forteller henne at hun er lykkelig forelsket i sin venninne.

 

Først og fremst skildrer Why Be Happy fattigdommen i arbeiderklassebyen Accrington mye mer inngående. Fredag var lønningsdag, og det gjaldt å få pengene til å strekke til hele uka fram til neste fredag igjen. På torsdag var det imidlertid som regel slutt, og dermed ble det snaut med både mat og varme, som kom fra en gassovn der det måtte slippes på mynter. Vintrene var kalde, og det ble ikke bedre av at Jeanette ofte måtte tilbringe natten enten på dørstokken eller i kullbingen som straff for en eller annen "synd". Under disse forholdene ble bedehuset – som kunne tilby varme, te og fellesskap – et tilfluktssted for mange. Winterson beskriver pinsevennmiljøet i forsonlige toner, og moren skygger ikke over de positive sidene ved det på samme måte som i Oranges.

 

Winterson beskriver seg selv som barn som vanskelig, venneløs og ensom. På skolen gikk det også dårlig. Redningen ble det lokale biblioteket, der hun gikk løs på engelsk litteratur fra "A" og utover. Dette førte henne etter hvert i kontakt med en snill kvinnelig lærer, som ikke bare ga henne husrom, men hjalp henne med å søke universitetet i Oxford, der hun kom inn på annet forsøk. Grunnlaget for forfatterskapet var imidlertid allerede lagt; som hun skriver: "I knew how words worked in the way that some boys knew how engines worked."

 

Den siste delen av boken er en rørende beretning om hvordan Winterson gir seg ut på leting etter, og til slutt finner, sin egentlige mor. Det viser seg at hun også har en halvbror og andre slektninger, som alle tar godt mot henne. Det gir en slags ro, men også en sorg: Dette vil aldri føles som hennes familie, det er for mye som står i veien. Først og fremst Mrs. Winterson, moren fra Oranges og på mange måter Jeanettes muse. Oppveksten, med moren som en helt dominerende figur, har gitt henne både materiale og følelsesmessig kapital til forfatterskapet. I Why Be Happy framstår også moren i et mer forsonlig lys enn i Oranges, forskrudd og kanskje mentalt forstyrret, men først og fremst dypt ulykkelig og ensom. Jeanette liker ikke at hennes nyfunne biologiske mor kritiserer henne: "She was a monster but she was my monster".

 

Anbefales.

 

 

 

Winterson, Jeanette.

Why Be Happy When You Could Be Normal?

Vintage, 2011. 230 s.