Undset om søstrene Brontë

I et åtti siders essay med tittelen "Tre søstre", første gang publisert i Samtiden i 1917, tar Sigrid Undset for seg de tre Brontë-søstrene Charlotte, Emily og Anne og deres dikt og romaner. Tilnærmingen er utpreget historisk-biografisk med Elizabeth Gaskell's Life of Charlotte Brontë (1857) som en viktig kilde, en bok Undset for øvrig er kritisk til. I tillegg kommer blant annet Charlottes 500 brev til venninnen Ellen Nussey. Samtidig er essayet intenst personlig, og Undset legger ikke skjul på sin beundring for de to eldste søstrene som forfattere og ikke minst som mennesker.

Hundre år senere er det fortsatt spennende å lese. Undset betrakter søstrene og deres verk med klart blikk og tilsvarende klare synspunkter på hva som er god litteratur. Hun benytter også anledningen til å rette noen spark til sin egen samtid, blant annet når det gjelder barneoppdragelse, kvinnesyn og holdninger til seksualitet.

Historien er fortalt til det kjedsommelige: Fra den avsidesliggende og unnselige prestegården Haworth i Yorkshire kom det i 1847 mirakuløst nok to bøker som har blitt stående som fyrtårn i verdenslitteraturen, Emily Brontës Wuthering Heights og søsteren Charlottes Jane Eyre, begge utgitt under (mannlige) psevdonym. I tillegg viste enda en søster, Anne, seg som en kompetent forfatter, om ikke av samme kaliber. Broren Branwell gikk derimot med Undsets ord "hurtig og uten sidespring . . . benveien i hundene", mens ytterligere to søstre døde som barn. Emily og Anne døde bortimot ukjente, 30 og 29 år gamle, mens Charlotte rakk å bli en fetert forfatter før hun gikk bort som den siste av søsknene i en alder av 38. Det er også henne Undset gir mest plass.

Om Anne Brontës bøker fastslår Undset omsvøpsløst at de er uten kunstnerisk verdi. Årsaken er mangel på selvinnsikt, og dermed innsikt i menneskenaturen: "føler hun hunger i sitt hjerte, så aner hun ikke at den er umættelig . . . Hendes oprør er bare mot ydre ting". Bøkene blir dermed tendensromaner som kan si mye om sin samtid, men lite om menneskenes hjerter, som er Undsets prøvestein.

Emily er av en annen støpning, kompromissløs i sin tro på individet og i sin framstilling av følelsesdramaet mellom Catherine og Heathcliff i Wuthering Heights. Undset siterer bifallende en kommentar om at hun burde vært kaptein på et skip på oppdagelsesreise, fryktløst skuende inn i det ukjente. Det er ikke vanskelig å se hvordan det ville heilandskapet rundt Haworth, der hun streifet vidt og bredt, har inspirert både naturskildringene og de store pasjonene i romanen; men det er fortsatt en gåte hvordan denne ensomme unge kvinnen, med begrenset livserfaring og liten kontakt med verden omkring, kunne skrive en bok som knapt ligner noen annen. Undset nevner nærmest i forbifarten at den "på enkelte steder er umoden og ufærdig", men utdyper det ikke. Det ville vært interessant å vite hva hun sikter til. I likhet med moderne kritikere trekker hun ellers fram Emilys dikt (mens Charlottes er "dårlige").

I Charlotte så Undset en åndsfrende. Hun utroper hennes siste roman Villette til "den vældigste bok som nogensinde er skrevet av en kvinde – for Charlotte Brontë er den eneste som har menneskelig styrke til å gjennemleve alle kvindekjønnets bitreste kvaler og kunstnerisk evne til å skape et levende digterverk ut av dette". Hennes karakteristiske kommentar om at Jane i Jane Eyre "stirrer klarøiet og rolig ned i drifternes brændende helvete", gjelder like mye hennes skaper:

Skildringen av Janes følelsesliv er i virkeligheten dristigere end alverdens ‘vovede’ bøkers ‘vovede' scener. Det vil si, Charlotte Brontë har mod til å erkjende de elementer som en nobel og ren ung pikes kjærlighed har fælles også med de fleste dårlige kvinders.... Charlotte vet at også den gode kvindes kjærlighet er beregnende.... Så dyp er Charlottes forståelse av lidenskapens væsen, at hun avviser de små følelsers pjankede snak om kjærlighetens ret og elskovens lov; hun vet at elskoven skaper ingen lover, den bryter alle....

Med familien Brontës utgangspunkt betydde en slik livsholdning mange kompromisser. Som Jane opplevde Charlotte kjærligheten til slutt, men i en svekket, avdempet form, som en blek skygge av lidenskapen som begge visste i sitt hjerte at var mulig. Der Emilys hovedpersoner var uhemmet av sosiale konvensjoner og hverdagslige bekymringer, måtte både Jane i boken og Charlotte i virkeligheten stille kjempe seg til den lykken de kunne få.

"Tre søstre" er grundig i sin kildebruk og gir gode nærlesinger av tekstene. Undset relaterer søstrenes bøker til Viktoriatidens kvinne- og litterære idealer, og sammenligner dem med Jane Austen, som hun også beundret. Austen var en mester i å karakterisere sine personer gjennom ytre detaljer slik at deres innerste natur steg fram. Men, sier Undset, når jeg leser Wuthering Heights eller Jane Eyre, føler jeg at jeg selv blir utlevert. Dette er hennes litterære ideal.

Sigrid Undset. "Tre søstre". 1917.

I Artikler og essays om litteratur (Aschehoug, 1986), s. 17-99.
Tilgjengelig på bokhylla.no.