Riverton revisited

Dette innlegget skal ikke handle om Kate Morton slik noen kanskje ville tro, men om den norske forfatteren Sven Elvestad alias Stein Riverton (1884-1934) og hans mest kjente roman Jernvognen (1909). Elvestad brente sitt lys i begge ender og skrev angivelig mange av sine i alt 98 bøker på servietter på Grand Café. Jernvognen viser hva han var god for når han tok seg sammen. Om det er en av verdens beste kriminal­romaner, slik Nils Nordberg har hevdet, er diskutabelt. Men at det er snakk om et høydepunkt i norsk kriminallitteratur, og dessuten et viktig verk i den norske nyromantikken, er utvilsomt.

For Elvestad kunne skrive. Setninger som at "Vi kom hen til damene, som stod i en klynge og gjorde hverandre forskrekket" fremstår i dag som sjarmerende tidskoloritt. Hans mesterskap viser seg fremfor alt i naturskildringene, som gir romanen dens helt spesielle stemning:

"Utenfor stod trærne stille mot en dyvåt grå himmel. Jeg åpnet vinduet, straks stod gardinene som buede seil, ennskjønt det ikke var noen vind. Men selve luften var tung og trengte på, den var fylt av havgufs, den var blånet av lyse sommerbølgers reflekser og bar med seg all høysommerens herlige ånde, den kom fra store, nyslåtte høymarker, fra vindtørre, solfylte multeheier, fra granskogene, hvor den hadde trukket med seg duft av kvae og råtnende kongler, og den hadde sikkerlig vært innom mange hemmelighetsfulle urer, sommerens søppeldynger, hvor bringebær og jordbær vokser frodig i det tørre kvas og hvor våte huggormer glir innunder stenene. Luften kjentes trykkende under den grå skydyne; men nu kom solgangsvinden for å styrte dynen utover horisonten, henne i øst brøt allerede lyseblå lanser gjennem skydekket, og det blinket og skar gyldent i luften, likesom om tusen lynende sverd var i bevegelse."

Jernvognen har kriminalromanens klassiske ingredienser: en gruppe mennesker på et avsidesliggende pensjonat, et mord, mystiske lyder om natten i det øde landskapet, en tilsynelatende allvitende, men hemmelighetsfull detektiv. Historien er enkel: forstmester Blinde blir funnet drept samme kveld som han har fridd til og fått ja fra Hilde Gjærnes, søster av bonden på gården med samme navn. Til gården er det knyttet et sagn om en jernvogn som rasler gjennom landskapet når noe skjebnesvangert er skjedd. Sist ble den hørt da bondens far forsvant fire år tidligere (de som måtte synes at dette minner om Hunden fra Baskerville, er unnskyldt). Nå har den latt seg høre igjen.

Det som løfter boken, er det originale fortellergrepet, som senere ble kopiert av Agatha Christie i The Murder of Roger Ackroyd (1926). Det er uklart fra begynnelsen om den navnløse jeg-personen forteller alt han vet eller forstår alt han ser. Mye av spenningen ligger på det psykologiske plan, i forholdet som utvikler seg mellom ham og detektiven Asbjørn Krag. Dette er turnert med stor eleganse, samtidig som språket flyter lett og uanstrengt fra Elvestads penn. Til tross for de nevnte anakronismene har Jernvognen tålt tidens tann godt, og fortjener å bli lest av alle som er glade i god litteratur.

Riverton, Stein. Jernvognen.

Med forord av Nils Nordberg.

Bokvennen, 2015.

172 s.