To tekster om England

England sies å være et klassesamfunn. Det kan begrunnes med sosioøkonomiske forhold: landadelens dominans fram til slutten av 1700-tallet, polariseringen mellom kapitalister og arbeidere under Den industrielle revolusjon eller utbredt sosial dumping i dagens arbeidsliv samtidig som de rike blir stadig rikere. Det har også et geografisk aspekt: for hundre år siden var det over en million gruvearbeidere i Storbritannia, konsentrert i områder som Yorkshire og Nottinghamshire foruten Wales. Nå er det knapt noen igjen. De sosiale konsekvensene har vært store, og en desillusjonert befolkning bidro til at det ble flertall for Brexit.

Klasse er også en subjektiv størrelse, og for å få tak på denne må vi gå til skjønnlitteraturen. Her er to eksempler. Hvis jeg skulle holde et kurs i britisk kulturkunnskap, ville jeg starte med disse to tekstene.

Hovedpersonen i novellen "The Loneliness of the Long-Distance Runner" av Alan Sillitoe, bare kalt "Smith", er en sytten år gammel gutt fra nettopp Nottingham, men plassert på en forbedringsanstalt et annet sted i landet. Han er god til å løpe, etter eget utsagn fordi han har løpt så mye fra politiet, og direktøren for anstalten gir ham frihet til å trene i håp om at han skal sikre dem et prestisjefylt trofé. For Smith viser dette hvor lite han skjønner. For ham handler verden om oss og dem, eller som han kaller det, "out-laws" og "in-laws", og det er en krig der begge sider er nådeløse. Slik beskriver han direktøren og følget hans på løpsdagen:

"The pop-eyed potbellied governor said to a pop-eyed potbellied Member of Parliament who sat next to his pop-eyed potbellied whore of a wife that I was his only hope for getting the Borstal Blue Ribbon Prize Cup For Long Distance Cross Country Running (All England), which I was, and it set me laughing to myself inside…."

Bortsett fra en kortvarig forbruksorgie etter at Smiths far dør og moren får utbetalt forsikringssummen, lever han av å stjele og opplever ikke at han gjør noe galt. Tvert imot føler han at familien fortjener alle pengene de kan få tak i, så lenge det er på bekostning av fienden. Direktøren oppfordrer ham til å være ærlig, men for Smith betyr det å være tro mot sine røtter og solidarisk med andre i samme situasjon. Samfunnets regler er irrelevante, og løpingen blir et symbol på denne friheten. Den innbitte, uforsonlige stemmen i novellen har knapt noen parallell i norsk arbeiderlitteratur.

I "Galloping Foxley" av Roald Dahl er det nettopp regler, skrevne og uskrevne, som står i sentrum. Hovedpersonen Perkins lever et liv styrt av daglige rutiner som fyller ham med en dyp tilfredshet og også synes å tilfredsstille det han måtte ha av sosiale behov:

"When I cross over Thread-needle Street by the traffic lights, nine times out of ten I pass a gentleman who wears a different garden flower in his buttonhole each day. He dresses in black trousers and grey spats and is clearly a punctual and meticulous person, probably a banker, or perhaps a solicitor like myself; and several times in the last twenty-five years, as we have hurried past one another across the street, our eyes have met in a fleeting glance of approval and respect."

Da det dukker opp en ny reisende blant de faste pendlerne på lokaltoget, og vedkommende attpåtil setter seg i Perkins' kupe, er det mer enn han kan tåle. Den fremmede byr ham mer imot for hver dag, og plutselig slår det ham: Er det ikke plageånden fra kostskolen nesten 50 år tidligere, "Galloping Foxley", som fikk tilnavnet sitt på grunn av måten han tok fart på når han skulle bruke kjeppen på en av de yngre elevene? Tilbakeblikket som følger, gir et innblikk i den engelske kostskoletradisjonen, udødeliggjort av Thomas Hughes i klassikeren Tom Brown's Schooldays, men fortsatt levende på Dahls tid og delvis ennå i dag. Det var et system der nykommerne måtte slave for de eldre guttene, som fullt lovlig kunne gi dem fysisk avstraffelse etter eget forgodtbefinnende. Her er Perkins' egen beskrivelse:

"I was his valet and cook and maid and errand-boy, and it was my duty to see that he never lifted a finger for himself unless absolutely necessary. In no society that I know of in the world is a servant imposed upon to the extent that we wretched little fags [nye elever] were imposed upon by the boazers [eldre elever] at school. In frosty or snowy weather I even had to sit on the seat of the lavatory (which was in an unheated outhouse) every morning after breakfast to warm it before Foxley came along."

Som takk ble han nådeløst banket i et utspekulert daglig rituale.

Historien er en psykologisk studie i klassisk Dahl-stil, og slutten skal ikke røpes her. Men på ny tas vi med inn i et ukjent landskap, til en institusjon som har formet toppskiktet av det engelske samfunnet gjennom generasjoner. Smith og Perkins lever i hver sin verden, og de to tekstene illustrerer hver på sin måte også hvor forskjellig England er fra Norge. Dermed kan de kanskje også hjelpe oss å forstå det litt bedre.

Silitoe, Alan. "The Loneliness of the Long-Distance Runner".

I The Loneliness of the Long-Distance Runner, 1959.

Dahl, Roald. "Galloping Foxley".

I Someone Like You, 1953.