Navalnyjs testament

Da Aleksej Navalnyj døde i fengsel i februar 2024, hadde han begynt på en selvbiografi. Patriot er hans budskap til etterslekten. Boken er skrevet delvis mens han var rekonvalesent i Tyskland etter at han ble forsøkt forgiftet i 2020, delvis i fengsel etter at han kom tilbake til Russland. Her rakk han bare å strukturere deler av stoffet, og den siste delen fremstår som tilnærmet uredigerte fengselsdagbøker.

Navalnyj (født 1976) hadde en ganske standard sovjetisk oppvekst som sønn av en offiser. Han skriver humoristisk om de velkjente manglene ved sovjetsystemet, særlig mangelen på forbruksvarer som gjorde enhver gjenstand fra Vesten til et statussymbol blant ungdom, som tyggegummi eller til og med tomme ølbokser. Propagandaen ville gjerne vise vestlige filmer som var kritiske til kapitalismen, men hadde problemer med å forklare at de undertrykte arbeiderne hadde egen bil, gikk i jeans og satt på kafé. Navalnyj var akademisk begavet, men beskriver hvordan han bestakk seg til gode karakterer (i likhet med alle andre) som jusstudent ved Universitetet for folkenes vennskap, en episode han lenge likte å skryte av.

Om landets ledere i den aktuelle perioden har han ikke mye pent å si. Mikhail Gorbatsjov får riktignok honnør for å ha vært ubestikkelig, for ikke å ha utnyttet mulighetene til å berike seg som fulgte med maktposisjonen som generalsekretær for Sovjetunionens kommunistparti. Glasnost, ytringsfrihet, var også en reell og viktig reform. Men Gorbatsjov var en forsiktig og halvhjertet reformator som gjerne ville se an hvordan det gikk før han satte inn støtet for alvor. Dermed ble det enkelt for motkreftene å mobilisere.

Boris Jeltsin får hardere medfart:

«Yeltsin’s reign was not about reform. It was pointless to expect any vision or economic growth from him. He was just a sick old alcoholic with a bunch of cynical fraudsters around him going about their usual business of lining their pockets.»

Navalnyj ser årene under Jeltsin, og senere Putin, som en gedigen forspilt sjanse, der Russland kunne ha kommet opp på nivå med Vesten både når det gjelder materiell levestandard og ytringsfrihet, menneskerettigheter og politisk modenhet. Slik har det som kjent ikke gått.

Aleksej Navalnyj begynte sin politiske karriere i partiet Jabloko («Eple»). Dette var et genuint opposisjonsparti i motsetning til «opposisjonen» i nasjonalforsamlingen (dumaen), men det fikk aldri noen særlig oppslutning, og Navalnyj ble etter hvert ekskludert etter en konflikt med partilederen, Grigorij Javlinskij. I 2013 ble han landskjent da han fikk 27 % av stemmene ved borgermestervalget i Moskva. Jeg bodde der på denne tiden, og resultatet slo ned som en bombe. Riktignok vant Putins mann, sittende borgermester Sergej Sobjanin, valget komfortabelt, men at en fremtredende regimekritiker fikk så mange stemmer, ja, i det hele tatt fikk lov til å stille, var noe nytt. Det var da også det siste valget Navalnyj fikk stille i.

I stedet begynte han å bygge en plattform som korrupsjonsjeger. Det var nok å ta av: F.eks. kunne han avsløre at direktøren for de russiske jernbanene, Vladimir Jakunin, hadde et eget kjølerom for konas pelser i sitt Versailles-lignende palass. Gjennombruddet kom i 2015 med Tsjajka, som dokumenterte hvordan selv en relativt ubetydelig figur som sønnen til riksadvokaten kunne velte seg i stjålen rikdom. Senere fulgte filmer om blant andre Medvedev og Putin. Aktiviteten ble finansiert av crowdfunding og andre former for frivillige bidrag. Regnskapet ble lagt ut på nett, og Navalny tok ikke ut noen lønn. Filmene er lett tilgjengelige på YouTube, der Navalnyjs anti-korrupsjonsorganisasjon har sin egen kanal.

For å få størst mulig innsikt i aktiviteten og finansene i de store russiske statsselskapene kjøpte Navalnyj aksjer, noe som gjorde det mulig for ham å møte opp på generalforsamlingene og stille ubehagelige spørsmål. Dette var noe helt nytt, og siden det ellers ikke skjedde så mye spennende der, ble han raskt et yndet intervjuobjekt for de tilstedeværende journalistene. «Partiet av tyver og kjeltringer», betegnelsen han ga det statsbærende partiet Det forente Russland, ble hengende ved det. Selv om han ble nektet å stille til valg, bygget han opp en organisasjon som på det meste hadde kontorer i over 100 russiske byer.

Slik ble han en kraftig torn i øyet for myndighetene, og resultatet var at han stadig ble arrestert og etter hvert fengslet for lengre perioder med grunnlag i mer eller mindre fabrikkerte anklager. Hans nærmeste kunne heller ikke føle seg trygge: Broren Oleg måtte sone tre og et halvt år i fengsel i en sak der Navalnyj selv slapp med en betinget dom.

Navalnyj satt sammenhengende i fengsel fra han vendte tilbake til Russland i januar 2021 til han døde. Boken skildrer fengselslivet med en solid dose galgenhumor og en nærmest knausgårdsk detaljrikdom som reflekterer hvor langsomt tiden går. Den første tiden i varetektsfengselet «Matrosskaja Tisjina» i Moskva virker på overflaten ikke så ille: Han har sitt eget kjøleskap, kan handle i fengselsbutikken, ser Euronews på TV og får bokstavelig talt tusenvis av brev. I tillegg har han tilgang til blyant og papir halvannen time hver dag (senere redusert til en halvtime). Men han blir også vekket hver time om natten, vet aldri hva som skal skje neste dag og utsettes for en rekke Kafka-lignende situasjoner. Endeløse ransakinger og andre fanger som har som oppgave å plage ham, er en del av bildet. Da han får problemer med ryggen, må han sultestreike i 24 dager for å få legehjelp.

Senere blir det verre. Han blir flyttet til stadig nye fangeleirer med strengere og strengere forhold og soner det meste av tiden på glattcelle eller isolat. Besøk blir avlyst på kort varsel, og myndighetene holder skjult hvor han befinner seg. På ett tidspunkt plasserer fengselsledelsen en lallende galning i cellen overfor, slik at det blir umulig å sove eller konsentrere seg. Dagboknotatene blir færre; for 2024 er det bare én oppføring.

Ingen vet nøyaktig hvordan Navalnyj døde; boken bruker formuleringen «ble drept». Fengselslivet var hardt, ikke minst psykisk. Fangers rettigheter eksisterte bare på papiret. Tortur og voldtekter var utbredt. Alt dette visste han. Dermed tvinger to spørsmål seg frem: Hvor tok han motet fra? Og hvorfor vendte han i det hele tatt tilbake til Russland?

Det siste svarer han på selv.  Han hadde lovet sine tilhengere å kjempe for at de skulle få et bedre liv. Han ville gå foran og vise at det var mulig, at lovbestemmelser var verdt mer enn papiret de var skrevet på. Han kjempet ikke for interessene til en bestemt samfunnsklasse eller politisk gruppering, men for grunnleggende rettigheter til alle.

Boken gjennomsyres av en tro på at kampen til slutt vil føre frem, at rettferdigheten en dag vil seire og at det Russland som Navalnyj elsker, vil bli frigjort fra dagens regime og få realisert sitt sanne potensial. Dette må – dessverre – balanseres mot den skjebnen som ble ham til del. Patriot inneholder ikke så mye nytt, men Navalnyjs lakonisk-ironiske kommentarer danner til sammen både et overbevisende bilde av Putin-regimets natur og et fascinerende menneskelig portrett. Boken bør leses av alle som bryr seg om hvordan det går med Russland.

 

Aleksej Navalnyj, Patriot.

Oversatt til engelsk av Arch Tait med bidrag fra Stephen Dalziel.

The Bodley Head, 2024.

479 s.

 

(Boken har kommet på norsk på Gyldendal, men oversatt fra engelsk, ikke russisk.)