Putin og Trump

Ingen bør ha noen illusjoner om Russland under Vladimir Putin, som nettopp er gjenvalgt som president for nok en periode. I løpet av tre og et halvt år i Moskva hadde jeg anledning til å følge utviklingen i landet på relativt nært hold, og den er deprimerende. Putins agenda er todelt: å gjenreise Russland som en stormakt i egne og andres øyne, og å holde seg selv ved makten. Alt handler om dette. Korrupsjonen er massiv, propagandaen likeså. Sannhet betyr ingen ting, menneskeliv enda mindre. Putin er den store landsfaderen som ikke kan gjøre feil, høyt hevet over vanlige dødelige. På mange måter er han en imponerende figur: kunnskapsrik, hardt arbeidende, dyktig i media og ikke minst en slu taktiker. Det gjør knapt saken noe bedre.

Det er skrevet mange bøker om Putin. Den mest bisarre er utvilsomt Russlands redningsmann (2016) av nordmannen Bjørn Nistad, en hagiografi fullstendig uten kritisk distanse. The Man Without a Face (2013) av den russiske opposisjonelle journalisten Masha Gessen faller i den motsatte grøften; selv med et Putin-kritisk utgangspunkt er det vanskelig å tro på alle hennes påstander og konspirasjonsteorier. Garri Kasparovs Winter is Coming (2015) er en politisk pamflett preget av frustrasjon over egen maktesløshet, der Ronald Reagan er helten som sto opp mot de onde kreftene. Den beste boken jeg har lest om Putin, er Strongman (2011) av Angus Roxburgh, en tidligere Moskva-korrespondent for Sunday Times og BBC som i 2006 ble hyret inn som PR-rådgiver med en relativt håpløs oppgave: å forbedre det russiske regimets image i vesten. Roxburgh gir mange informative glimt av livet bak murene i Kreml og tegner et overbevisende portrett av Putin som en kynisk bølle som ville forfølge tsjetsjenske terrorister "inn på dass om nødvendig", og som gjerne skulle ha hengt opp Georgias president Mikhail Saakashvili "etter ballene".

For den som vil forstå Putins Russland vil jeg også anbefale Thane Gustafsons Wheel of Fortune: The Battle for Oil and Power in Russia (2012).  Boken handler om utviklingen av russisk olje- og gassindustri etter Sovjetunionens fall, men siden denne sektoren nærmest er ensbetydende med russisk økonomi, er den samtidig en fortelling om hvordan Putin kløktig utnyttet stigende oljepriser på 2000-tallet slik at alle fikk sitt, ikke minst kretsen av nære medarbeidere som har hjulpet ham å holde seg ved makten. Hvis noen lurer på hvordan Roman Abramovitsj kunne bli så rik så fort, finnes svaret her. Her finnes også historien om Mikhail Khodorkovskij og YUKOS' vekst og fall. Boken inneholder noen tekniske kapitler blant annet om innføringen av joint ventures som selskapsform, men dem går det rett og slett an å hoppe over. Den er befriende velskrevet og gir en dyster fremtidsdiagnose for russisk økonomi som neppe har endret seg særlig siden den kom ut.

Luke Hardings bok Sammensvergelse: Hvordan Russland hjalp Donald Trump inn i Det hvite hus (2017) handler om hvordan Russland, sannsynligvis på direkte ordre fra Putin, forsøkte å påvirke det amerikanske presidentvalget i 2016 til fordel for Trump. Midlene var hacking av e-poster, falske Facebook-kontoer og foring av Trump-kampanjen med negativ informasjon om Hillary Clinton. Det var utstrakt kontakt mellom russerne og flere av Trumps nære medarbeidere, som Michael Flynn, som han utnevnte til nasjonal sikkerhetsrådgiver til tross for eksplisitte advarsler fra avtroppende president Obama. Trumps sønn Donald Jr., svigersønn Jared Kushner og kampanjeleder Paul Manafort (med bakrunn som rådgiver for Ukrainas mafiøse president Viktor Janukovitsj) møtte representanter for den russiske oligarken Aras Agalarov i juni 2016, ifølge Harding for å få overlevert kompromat om Clinton. Russlands ambassadør Sergej Kisljak holdt nær kontakt med den republikanske kampanjen. Eksemplene er mange.

Hva er så Donald Trumps eget forhold til Russland? Hans første besøk dit fant sted i 1987, men til tross for planer om blant annet hotell ved Den røde plass har verken denne eller senere reiser resultert i noen forretningsavtaler. Derimot går det hardnakkede rykter om at han er fotografert i kompromitterende situasjoner med russiske prostituerte, et pressmiddel tatt rett ut av Putins lærebok i KGB. Ifølge Harding har Trump takket nei til flere "sukrede" forretningstilbud fra russisk side, og i motsetning til under kampanjen har han ikke fremstått som spesielt Russlandsvennlig etter at han ble president. Derimot har en rekke russere med lyssky bakgrunn kjøpt eiendommer av ham i USA, i noen tilfeller til mistenkelig høye priser, i den grad at Trumps eiendomsimperium med Hardings ord har fungert "praktisk talt som et vaskeri for russiske penger". Da det balanserte på randen av stupet under finanskrisen i 2008, fikk han på mystisk vis låne store summer av den samme banken som hadde truet med å slå ham konkurs. Harding argumenterer overbevisende for at det var russiske penger. Timilliarderdollarspørsmålet er selvsagt om noe av dette har satt Trump i et avhengighetsforhold til Russland.

Harding skal bygge bevis, og den omhyggelige dokumentasjonen som karakteriserer boken gjør at det kan bli vel mange navn og datoer å forholde seg til. Store deler av innholdet er også kjent fra tidligere. Det er likevel spennende å lese alt i sammenheng, herunder å bli minnet om Trumps mange oppsiktsvekkende uttalelser og handlinger, som da han offentlig oppfordret Russland – en fremmed makt og tradisjonell fiende – til å finne og publisere 30 000 angivelig savnede eposter fra Clintons PC. Når det gjelder forholdene Harding beskriver, har strategien hans hele tiden vært å benekte alt.

Hvilken interesse skulle så Putin ha av at Trump ble amerikansk president? Harding forklarer det med et ønske om å få slutt på de økonomiske sanksjonene mot Russland. Andre kilder kan tyde på at Putin bar et personlig nag til Hillary Clinton, som sto for en tøff linje både mot Russland og mer generelt som amerikansk utenriksminister. Et mer overordnet motiv kan ha vært å svekke USA gjennom å skape kaos og forvirring. Russisk propaganda i utlandet har som et av sine viktigste mål – med Economists ord – "to make the truth a matter of opinion", å si at det ikke finnes noen universelle verdier eller rettigheter, at min sannhet er like god som din. Her får de god hjelp av Trumps angrep på amerikanske medier og hemningsløse tvitring om "FAKE NEWS!". Trump og Putin har det til felles at de lyver når det passer dem. Men mens forholdene som er beskrevet i Hardings bok endevendes av en fri presse og allerede lenge har vært under gransking av en uavhengig spesialetterforsker i USA, er Russland et land uten korrektiver. Putin er det ingen som ypper med.

 

Luke Harding, Sammensvergelse: Hvordan Russland hjalp Donald Trump inn i Det hvite hus.

Oversatt av John Grande.

Press, 2017. 315 s.