Majestetisk fra fangeøyene

For et år siden besøkte jeg Solovki-øyene i Kvitsjøen. De ligger ikke så langt nord som en kanskje kunne tro, omtrent på høyde med Brønnøysund, men selv i juli var lue nødvendig. Isolasjonen er total. En 16 timers togreise brakte oss fra St. Petersburg til den lille byen Kem. Så fulgte noen timer i båt før øyene og det gamle klosteret som ligger der, endelig kom til syne. Her anla Sovjetmakten sin første konsentrasjonsleir, beskrevet av Alexander Solzhenitsyn i Gulag-arkipelet.

Leiren danner også rammen for Klosteret, Zakhar Prilepins roman fra 2014. Den ble etablert i 1923, mens borgerkrigen ennå raste. De innsatte var alt fra kontrarevolusjonære intellektuelle til alminnelige kriminelle. Tjenesten var hard, for eksempel berging av synketømmer fra det iskalde vannet, med nådeløs justis og grenseløs brutalitet. På tidspunktet for handlingen i romanen var det ca. 7000 fanger her; noen år senere var det ti ganger så mange.

Vår guide inn i denne machoverdenen er Artjom, en ung mann fra Moskva. Vi får ikke vite så mye om ham, annet enn at han er sendt dit fordi han har drept sin far (mer om dette blir avslørt etter hvert), og at han liker å lese dikt. Artjom er heldig og får være med på bokselaget da det plukkes ut atleter for å kjempe mot andre leirer (han må riktignok ta imot en del juling underveis, hansker finnes f.eks. ikke), og blir også lagt merke til av leirsjefen. Senere blir han beskyttet av Galja, kvinnen fra leirkommandoen som han innleder et umulig forhold til. Det begynner med rått begjær, men utvikler seg til noe mer, og er nennsomt skildret midt i all råskapen. Artjom har for øvrig god bruk for beskyttelsen, for han roter seg stadig opp i vanskeligheter, ikke fordi han er en bråkmaker, men fordi han ikke bryr seg, ikke underordner seg. Det er hans måte å overleve på.

For hvordan holde på menneskeverdet, hvordan unngå å gå fra forstanden under slike forhold? "Det russiske mennesket synes ikke synd på seg selv," står det et sted i boken. Slik sett bidrar Prilepin til myten om det russiske som noe særegent og unikt. Samtidig er skildringen av livet i leiren og hva det gjør med fangene tvers igjennom realistisk og troverdig – sulten, utmattelsen, likegyldigheten, hallusinasjonene, avstumpetheten. Det ligger opptil flere ironier her: at dette helvetet finner sted i omgivelser der en i århundrer har tjent Gud, og ikke minst at denne leiren som skal være en modell for den nye sovjetstaten, der kommandanten setter i gang en rekke vitenskapelige og kulturelle aktiviteter, raskt forfaller i en orgie av nedverdigelser, tortur og vilkårlige henrettelser. Igjen viser fernisset av sivilisasjon seg å være tynt når mennesket blir satt på prøve.

Prilepin er en kontroversiell figur i hjemlandet Russland. Han har slåss i Tsjetsjenia, støtter opprørerne i Ukraina og har uttalt at Russland burde "ta" Kiev. Han har også vært medlem av det ultra­nasjonalistiske nasjonalbolsjevistiske partiet. Men skrive kan han, og med litt avstand kan det godt tenkes at det er belegg for forlagets påstand om at Klosteret er "tiårets store russiske roman".

Et ord om strukturen i boken: Som en ramme om fortellingen står først noen ord "Fra forfatteren" og så til slutt på rad og rekke et "Etterord", et "Appendiks: Galina Kutsjerenkos dagbok", "Noen kommentarer" og en "Epilog". Her trekker forfatteren tilsynelatende handlingen nærmere virkeligheten, blant annet ved å referere til historiske personer. For eksempel inkluderer han en biografisk skisse av leirkommandanten "Ejkhmanis" som ligger nært opp til den virkelige kommandanten Ejkhmans. Alt dette må imidlertid betraktes som en del av romanen, og leseren går glipp av noe vesentlig hvis hun ikke holder ut til siste setning i epilogen.

Marit Bjerkengs oversettelse er fremragende ned til minste detalj.

 

Zakhar Prilepin, Klosteret.

Oversatt av Marit Bjerkeng.

Cappelen Damm, 2018.

745 s.