Krigen nært innpå oss

I løpet av noen måneder våren og sommeren 1918 døde nærmere 37 000 mennesker i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av at Finland ble selvstendig i desember året før. Det er først og fremst deres historie Morten Jentoft forteller i sin nye bok Finland 1918. Delvis ses den gjennom øynene til personalet ved to feltsykehus som ble sendt som hjelp av den norske regjeringen, selv om de ble drevet av henholdsvis Norske kvinners sanitetsforening og Norges røde kors. Boken er illustrert med fotografier tatt av den norske sjefslegen Harald Natvig.

Det er ikke plass her til å gå grundigere inn i den kompliserte storpolitiske situasjonen som dannet bakgrunn for krigen. De "hvite" fremstilte den som en kamp mot kommunismen og nøt dermed betydelig sympati ute i Europa, også i Norge. Selv om den norske regjeringen var omhyggelig med å forholde seg nøytral, var feltsykehusene i realiteten en hjelp til hvit side. Den fremste allierte for de hvite var imidlertid Tyskland, som etter hvert også gikk aktivt inn i krigen. Det kom så langt at Riksdagen tilbød den tyske prins Friedrich Karl av Hessen å bli finsk konge under navnet Vainö 1., men før han rakk å innta tronen, måtte Tyskland kapitulere i verdenskrigen, og dermed ble det ikke noe av.

Boken tegner et usminket bilde av krigens grusomhet, brakt i fokus av strømmen av hardt sårede fanger til de norske sykehusene. Få av soldatene hadde noen militær trening eller erfaring. Mange var svært unge, som den 17-årige Uhro Kekkonen. Flest trente fantes på hvit side, med erfaring delvis fra Tyskland, delvis fra Tsar-Russland, som Finland inntil nylig hadde vært en del av. Blant de sistnevnte var de hvites øverstkommanderende Carl Gustaf Mannerheim, general i den russiske hæren og medlem av den svensktalende eliten i hjemlandet. Først da han vendte hjem etter selvstendigheten, begynte han å lære seg finsk.

Krig er nødvendigvis brutalt, men det Jentoft beskriver, er delvis rene myrderier. Han trekker paralleller til Syria og Tsjetsjenia, men kunne like gjerne sammenlignet med Bosnia og Rwanda. Etter at Finlands nest største by Viborg var falt, gikk de hvite fra hus til hus på leting etter russere, som ble samlet sammen og regelrett massakrert ved porten til festningen i byen. Polakker i russisk tjeneste gikk med i dragsuget. De drepte inkluderte kvinner og barn helt ned i tolv-trettenårsalderen. Da Tammerfors falt noen uker tidligere, ble befolkningen samlet på torget, og russere og personer som hadde hatt kommandooppgaver i de røde styrkene, ble umiddelbart plukket ut og henrettet. Det samme gjaldt sårede; at de var såret, ble ansett som bevis på at de hadde deltatt i kampene. De hvite gikk til og med inn på et sykehus de røde hadde opprettet, og henrettet de fleste av pasientene.

Det skulle i det hele tatt ikke tas fanger. Ifølge tall i boken var det flere som ble henrettet eller regelrett myrdet i løpet av krigen, enn dem som falt i kamp. Enda flere døde i fangeleirene som ble opprettet etter at kamphandlingene var slutt, der i utgangspunktet svekkede fanger ble stuet sammen under umenneskelige forhold, og sult og sykdom herjet. "Ingen ting har skapt så mye bitterhet i det finske samfunnet som behandlingen av fangene etter selve krigen var over," skriver Jentoft, og det ble en belastning for de nye makthaverne i mange år fremover.

Aftenposten rapporterte i sakens anledning at "Dødeligheten har vært stor, men ikke så stor som det har vært påstått." Journalisten Jentoft undersøker også norske mediers dekning av krigen, og er ikke spesielt imponert over nevnte avis. Det tok tid før hendelser ble kjent og fakta kunne verifiseres, men venstresidens aviser later til å ha vært mer etterrettelige. De beste kildene hadde Tidens Tegn, der Harald Grieg kombinerte arbeidet som altmuligmann ved det ene feltsykehuset med rollen som krigskorrespondent.

Boken er dokumentert ned til minste detalj, samtidig som Jentoft har journalistens blikk for enkeltmenneskers skjebne. Skulle jeg innvende noe, måtte det være at det til tider blir vel mange personer, stedsnavn og datoer å forholde seg til. Men dette er en ubetydelig innvending; Finland 1918 er en viktig bok, fortjenstfull folkeopplysning som igjen minner oss om hvor kort veien kan være fra tilsynelatende normalitet til barbari, også her i Norden.

 

Morten Jentoft, Finland 1918.

Gyldendal, 2018. 288 s.