Svalbardliv

Nord for det øde hav av Liv Balstad (1955, ny utgave 1957) var en bestselger da den kom ut, og det er lett å forstå. Hun har en sterk, selvopplevd og for de fleste trolig nokså eksotisk historie å fortelle, språket er friskt og ledig, og boken er full av skarpt tegnede portretter som gjør at selv bipersoner som flimrer raskt forbi, fester seg i minnet. At hun så uforbeholdent identifiserer seg med tidens husmorideal, kan virke pussig i dag, men skapte neppe noen avstand til verken kvinnelige eller mannlige lesere den gangen.

Balstad kom til et utbombet Longyearbyen i august 1946 for å slutte seg til sin tilkommende ektemann, nyutnevnt sysselmann Håkon Balstad. Knapt et hus sto igjen, og de første årene måtte den såkalte svenskebrakka – som fortsatt står der i dag – tjene som sysselmannsbolig, kontor, telegraf, lager, hotell for tilreisende gjester og mye mer. Isnende vind slo inn gjennom veggene, rottene krafset både under og oppå gulvet, møbler fantes knapt og i departementet i Oslo var en mest opptatt av å spare, noe Håkon til Livs stadige irritasjon går langt i å forsvare. Om forholdene var kummerlige for statens øverste og lenge eneste embetsmann på øygruppen, var de langt verre for gruvearbeiderne. Ikke minst under overfartene til og fra Norge levde de under nærmest ubeskrivelige forhold. Men Balstad beskriver dem, og presser også en motvillig sysselmann til å gå ned under dekk og se selv. Først da blir det endringer.

Her er en typisk passasje, som illustrerer både Balstads stil og forholdene de levde under. Hun skal koke kaffe for å feire at mannen er tilbake etter et lengre fravær, og har også vasket huset for anledningen. Men så: 

I løpet av den tiden jeg nå hadde vært på Svalbard, var jeg kommet i kontakt med mange av de fastboende. Den eneste hvis fortrolighet jeg ikke var i stand til å vinne, var den gamle kullkomfyren. Vi hatet hverandre dypt og inderlig, begge ventet vi med lengsel på sjansen til å kverke hverandre. Dens nærhet fylte meg med fysisk ubehag . . . Røk gjorde den til enhver tid, en sur, stinkende sotrøyk sivet evig og alltid ut av åpningene som var uten tall. Av og til var det liksom den eksploderte av sinne….

Et øredøvende pang! Ovnsringene og kaffekjelen tok strake veien mot himmelen, den store tyveliterskjelen med smeltet isvann løftet seg tungt og tregt og deiste ned igjen med et brak som fikk komfyren til å vakle, ringene og kaffekjelen havnet midt utpå gulvet. Røykmassene slo opp og blindet meg, jeg rygget tilbake og skrek vilt og hysterisk. Da så jeg vulkanen bryte ut i all sin velde. Opp gjennom hullet i komfyren der kaffekjelen hadde stått, ut fra alle sprekker og fuger, kom det tytende et svart, seigt stoff, en lavaflom av smeltet og tjæreaktig kull. En ny eksplosjon inntraff i dypet, den sendte tjærestoffet ut over komfyren, opp etter vegger og ut over gulv. Det var som å befinne seg ved kanten av Vesuv. 

Etter hvert blir forholdene bedre, og til tross for klimaet og alle praktiske vanskeligheter skinner kjærligheten til Svalbard hele tiden gjennom. Boken inneholder også fine naturskildringer og gripende beskrivelser av ulykkene som rammer gruvesamfunnet med jevne mellomrom. Det som virkelig løfter den, er likevel den personlige tonen. Balstad skriver ikke bare om ytre forhold og hendelser, men sine egne reaksjoner, tanker og følelser. Sentralt i beretningen ruver – i enhver forstand – ektemannen Håkon, som boken også er dedisert til. Han kan drive henne til vanvidd med sine mange påfunn, som butten med rakfisk under ektesengen, men viser gjentatte ganger hva han er laget av når det gjelder. En gang de hadde avholdt rettsmøte på en båt (Liv fungerte også som ulønnet sektretær) og gikk gjennom isen på vei hjem, var hans første spørsmål da de så vidt hadde reddet livet: "Har du rettsboken?"

I Den rette mann: Historien om Sysselmannen på Svalbard skriver Svalbardhistorikeren Thor B. Arlov om ekteparet Balstad at de var "ytterst – noen mente i overkant – sosiale". Arlov finner at som historisk kilde er Nord for det øde hav "like interessant for det den utelater som det den inneholder". Dette kan forstås på flere måter. Uansett er det en fascinerende beretning, knakende godt skrevet, om sterke mennesker i en pionertid, men fremfor alt om en uvanlig kvinneskjebne som vi kommer tett innpå.  

Boken kan leses her:

https://www.nb.no/items/083eea929a2c96d8965808fa08fd573a?page=125&searchText=liv%20balstad

 

Balstad, Liv. Nord for det øde hav.

Eide, 1955/1957. 367 s.