Liberalistenes guru

Friedrich August von Hayek (1899-1992) var vinner av Nobels minnepris i økonomi og påberopes gjerne som autoritet av tilhengere av en mest mulig rendyrket markedsliberalisme. Hans mest leste bok, The Road to Serfdom (1944), er imidlertid ingen økonomisk fagbok, men som han selv sier i det opprinnelige forordet, et politisk innlegg. I den grad den bygger på vitenskapelig argumentasjon, er fagområdet idehistorie snarere enn økonomi. For sikkerhets skyld føyde han til i et senere forord at boken var "skrevet på fritiden". Hayek var på denne tiden professor ved London School of Economics.

Boken bygger på en enkel grunntese: En vellykket planøkonomi er ikke mulig uten at økonomien også er underlagt politisk kontroll. Av dette slutter Hayek at:

• ethvert skritt i retning av planøkonomi er et skritt i retning av et totalitært samfunn
• individuell og politisk frihet bare er mulig med full økonomisk frihet, inkludert privat eiendomsrett

Røttene til planøkonomi finner han i sosialismen. Demokrati og planøkonomi er uforenlige størrelser, fordi det bare i svært begrenset grad vil være mulig å oppnå enighet om, eller for den saks skyld flertall for, målene det skal planlegges mot. Hvis målene skal nås, må det derfor raskt innføres elementer av tvang. Planøkonomien står dermed også i motstrid til rettsstaten, fordi grunnprinsippet for sistnevnte er at loven gjelder likt for alle, mens planøkonomien per definisjon må ta vilkårlige beslutninger som favoriserer noen individer eller grupper fremfor andre. Planøkonomien vil benytte alle midler, også propaganda, for å nå sine mål, som kan være prisverdige nok i seg selv. Dette vil bety slutten for individuell moral og uavhengig sannhet.

Dette kan lyde nokså abstrakt, men konteksten var konkret nok: de totalitære samfunnene som hadde utviklet seg i Tyskland og Sovjetunionen. Hayek gir en grundig analyse av forutsetningene for at de kunne oppstå, og påpeker noe som knapt er kontroversielt i dag, men var langt fra alment akseptert da boken kom ut: Totalitære regimer har de samme kjennetegnene og bruker de samme maktmidlene uavhengig av politisk farge. Nazismen var således ifølge ham ikke en pervertert form av kapitalismen slik mange mente, men en reaksjon mot den, på samme måte som kommunismen. Opp mot disse setter Hayek det liberale samfunnet der målet ikke er økonomisk utjevning, men at ethvert menneske skal stå fritt til å handle som det vil; ikke frihet fra nød, men frihet fra tvang. Nøkkelen til dette er en kapitalistisk markedsøkonomi:

"It is necessary in the first instance that the parties in the market should be free to sell and buy at any price at which they can find a partner to the transaction and that anybody should be free to produce, sell and buy anything that may be produced or sold at all."

Troen på markedet er absolutt:

"It was men's submission to the impersonal forces of the market that in the past has made possible the growth of a civilization which without this could not have developed; it is by thus submitting that we are every day helping to build something that is greater than any of us can fully comprehend."

Modellen for et slikt samfunn finner Hayek i det nittende århundrets England og hos tenkere som Mill og Adam Smith. Han presiserer at han ikke er tilhenger av en rendyrket "laissez faire"-politikk; for eksempel kan staten forby bruk av helsefarlige stoffer i industriproduksjon eller landbruk, men bare så lenge forbudet gjelder likt for alle og dermed ikke virker konkurransevridende. Generelt bør statens rolle i økonomien begrenses mest mulig; dens oppgave er å legge til rette for den enkeltes initiativ gjennom et begrenset sett forutsigelige lover.

Hayeks anliggende i The Road to Serfdom var altså å advare mot utviklingstrekk som han mente kunne føre også land som England og USA i totalitær retning. For eksempel var det mange, også fremtredende samfunnsrepresentanter (mange av dem navngitt), som tok til orde for å videreføre elementer av krigsøkonomien når krigen en gang sluttet for å styre den økonomiske utviklingen i ønsket retning, sikre en jevnere inntektsfordeling osv. Hayeks poeng er at dette vil føre galt av sted uansett hvor godt formålet måtte være, fordi målene som allerede nevnt vil måtte bestemmes av noen og påtvinges andre, hensikten helliger midlet og det mest effektive til syvende og sist vil være en sterk mann.

Boken er velskrevet og lærd og gir en analyse av trekk ved totalitære samfunn som fortsatt er aktuell og tankevekkende, ikke minst i lys av dagens debatt om demokratiets fremtid. En dramatisk utvikling siden den ble skrevet, er informasjonsrevolusjonen, men den har et innsiktsfullt kapittel om propaganda som går rett til hjertet av fenomenet "fake news". Hayeks forsøk på å etablere en ufravikelig årsakssammenheng mellom økonomisk planlegging og utvikling mot et totalitært samfunn er mindre overbevisende. Det er f.eks. vanskelig å se at trepartssamarbeidet i arbeidslivet, kollektive forhandlinger eller for den saks skyld subsidierte kortbaneflyplasser i distriktene har gjort Norge mer totalitært eller medført alvorlige inngrep i enkeltmenneskets frihet. Hayek tyr også forbausende ofte til formuleringer som "Most people would agree that…." eller "Few would dispute that…." i stedet for reelle argumenter. Her er et typisk eksempel:

"Most planners who have seriously considered the practical aspects of their task have little doubt that a directed economy must be run on more or less dictatorial lines."

Hvem er disse "most planners?" Her nærmer vi oss det Arne Næss kalte usaklig bruk av stråmenn.

Som i andre sammenhenger er det farlig å fremholde en bok som er skrevet i en bestemt historisk kontekst, som en generell modell for samfunnsutviklingen. I dette tilfellet vil vi da raskt ende opp med et samfunnssystem som i USA, med enorm opphopning av rikdom hos noen få, utstrakt lobbyisme med både åpne og ikke minst skjulte metoder, helsetjenester bare for dem som kan betale osv. I sin introduksjon til 1994-utgaven bekrefter Milton Friedman dette inntrykket ved å trekke frem blant annet helsevesen og miljøvern som områder der statlig innblanding har gått for langt til tross for Reagans og Thatchers forsøk på å snu utviklingen. Med Hayeks oppskrift ville det heller ikke vært noe EU, siden den samme handlefriheten må gjelde i internasjonale som i nasjonale transaksjoner (ingen felles landbrukspolitikk), og siden han eksplisitt ser bort fra at ett folk vil være villig til å ta på seg byrder for at et annet skal få det bedre.

Jeg har ikke lest Hayeks økonomiske verker, og har heller ingen forutsetninger for å forstå dem. The Road to Serfdom kan derimot leses av alle. Den er et overbevisende partsinnlegg mot totalitære systemer og et fascinerende historisk dokument, men gir ingen fasit for hvordan vi bør organisere samfunnet i en tid der vi står overfor helt andre utfordringer enn dem Hayek kjempet mot.

 

F.A. Hayek, The Road to Serfdom. 1944.

The Collected Works of F.A. Hayek, vol. II, Routledge 2014.

Kindle edition.