Det hvite galehus
Paradoksalt nok er førsteinntrykket av Trump-administrasjonen i Bob Woodwards bok Fear: Trump in the White House mindre kaotisk enn det mediene ofte har gitt. Det holdes møter, det skrives notater, det eksisterer en nøye fastlagt ansvarsdeling. Tidligere sjefsstrateg Steve Bannon og Trumps svigersønn Jared Kushner, begge utskjelt i liberale media, fremstår sågar innimellom som fornuftens stemmer, enten det gjelder innvandring eller handel. Riktignok er det ikke vanlig at presidentens nære familie også er sentrale politiske rådgivere; "I am the first daughter!" triumferer Ivanka Trump - Kushners kone - da noen prøver å irettesette henne. Nettopp hvordan beslutninger blir fattet i Trumps Hvite hus, hvem som har ment og sagt hva og hvilke motiver som driver presidenten, er Woodwards hovedtema.
"All presidencies are audience driven," skriver Woodward, "but Trump's central audience was himself." Rådgivere går inn og ut, men presidenten gjør seg opp sin egen mening. Han ser på TV i timevis hver dag, gjerne konservative kanaler som Fox News, men leser også avisene grundig. På noen områder har han forutinntatte meninger som ikke lar seg rikke. Han er uvitende om mange ting, men da gjerne ting han ikke synes er viktige. Han måler suksess i penger også i politikken og mener at USAs handelsunderskudd er "urettferdig" og et tegn på svakhet. Derav innføringen av toll på blant annet stål fra Kina og skepsisen til frihandelsavtaler. Han nekter å høre på at handel samtidig kan ha sikkerhetspolitisk betydning, som i forholdet til Sør-Korea.
For Trump er det verste som kan skje, at han blir oppfattet som svak. Det handler om å "vinne". I forbindelse med rasistiske demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i Charlottesville, Virginia i august 2017 kjørte en hvit rasist inn i en folkemengde og drepte ett menneske og skadet 19 andre. Trump skrev i en twittermelding at det hadde vært voldsbruk "on all sides". Etter massiv fordømmelse lot han seg overtale til å holde en tale der han utvetydig fordømte rasisme, men reagerte med sinne da dette ble tolket som svakhet. Neste dag gjentok han sine tidligere utsagn og føyde til at det var "very fine people . . . on both sides."
Som det har vært påpekt, finner høyrepopulismen sine fiendebilder i de kulturelle og politiske elitene, og Trump er ikke noe unntak med sine angrep på Hillary Clinton og fremfor alt på liberale medier som Washington Post, som Woodward fortsatt er tilknyttet. "Fake News!" er hans etter hvert svært velkjente mantra. Han vet veldig godt hvem kjernevelgerne hans er: misfornøyde middel- og arbeiderklasseamerikanere som er skeptiske til immigrasjon og alt fremmed, samtidig som de fortsatt tror på den amerikanske drømmen og derfor synes det er greit å la seg representere av en (påstått) milliardær. I en avslørende scene i boken nekter han å slutte å twitre, fordi de daglige twittermeldingene gir ham en unik direkte kanal til dette publikummet.
Det er dumt å undervurdere Trump. Den 72 år gamle presidenten fremstår med imponerende energi, og kan være både sjarmerende og oppmerksom når han vil. Problemet er at han bare i svært begrenset grad bryr seg om hva andre mener, og at han lyver når det passer ham. Etter hvert fremstår administrasjonen som fullstendig dysfunksjonell. Ulike fløyer står mot hverandre, medarbeidere sparkes over en lav sko - eller sier opp i frustrasjon - og staben stjeler dokumenter fra presidentens skrivebord i håp om at han skal glemme dem og dermed unngå å gjøre enda mer skade. For en norsk leser kan det bli mange navn og detaljer, men det er et fascinerende bilde som tegnes av det indre livet i Det hvite hus.
Jeg har pleid å si at en grunnleggende forskjell mellom Russland og USA er at mens førstnevnte er et land uten korrektiver der regimet kan gjøre og si hva de vil, har USA sine "checks and balances" og i tillegg noen av verdens beste uavhengige medier. Nå er jeg ikke så sikker. Trump har allerede utnevnt to dommere i høyesterett, og med flertall i begge kamrene i Kongressen har han kunnet ture frem som han har villet. I kjølvannet ligger sanksjoner, straffetoll, skadeskutte handelsavtaler, USAs uttreden av Paris-avtalen, snart kanskje også oppsigelse av sentrale nedrustningsavtaler. Selv om demokratene nå overtar flertallet i Representantenes hus, har han per i dag gode utsikter til å bli gjenvalgt. Den største usikkerheten ligger kanskje i Mueller-utredningen av forbindelsene hans til Russland, og generelt forhold knyttet til hans tidligere forretningsdrift. Hvis han har drevet butikk på samme måte som han driver politikk, vil det før eller senere måtte komme frem i lyset. Det blir i så fall en avgjørende test på styrken i det amerikanske rettssamfunnet og demokratiet.
Bob Woodward. Fear: Trump in the White House.
Simon & Schuster, 2018.
421 s.
"All presidencies are audience driven," skriver Woodward, "but Trump's central audience was himself." Rådgivere går inn og ut, men presidenten gjør seg opp sin egen mening. Han ser på TV i timevis hver dag, gjerne konservative kanaler som Fox News, men leser også avisene grundig. På noen områder har han forutinntatte meninger som ikke lar seg rikke. Han er uvitende om mange ting, men da gjerne ting han ikke synes er viktige. Han måler suksess i penger også i politikken og mener at USAs handelsunderskudd er "urettferdig" og et tegn på svakhet. Derav innføringen av toll på blant annet stål fra Kina og skepsisen til frihandelsavtaler. Han nekter å høre på at handel samtidig kan ha sikkerhetspolitisk betydning, som i forholdet til Sør-Korea.
For Trump er det verste som kan skje, at han blir oppfattet som svak. Det handler om å "vinne". I forbindelse med rasistiske demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i Charlottesville, Virginia i august 2017 kjørte en hvit rasist inn i en folkemengde og drepte ett menneske og skadet 19 andre. Trump skrev i en twittermelding at det hadde vært voldsbruk "on all sides". Etter massiv fordømmelse lot han seg overtale til å holde en tale der han utvetydig fordømte rasisme, men reagerte med sinne da dette ble tolket som svakhet. Neste dag gjentok han sine tidligere utsagn og føyde til at det var "very fine people . . . on both sides."
Som det har vært påpekt, finner høyrepopulismen sine fiendebilder i de kulturelle og politiske elitene, og Trump er ikke noe unntak med sine angrep på Hillary Clinton og fremfor alt på liberale medier som Washington Post, som Woodward fortsatt er tilknyttet. "Fake News!" er hans etter hvert svært velkjente mantra. Han vet veldig godt hvem kjernevelgerne hans er: misfornøyde middel- og arbeiderklasseamerikanere som er skeptiske til immigrasjon og alt fremmed, samtidig som de fortsatt tror på den amerikanske drømmen og derfor synes det er greit å la seg representere av en (påstått) milliardær. I en avslørende scene i boken nekter han å slutte å twitre, fordi de daglige twittermeldingene gir ham en unik direkte kanal til dette publikummet.
Det er dumt å undervurdere Trump. Den 72 år gamle presidenten fremstår med imponerende energi, og kan være både sjarmerende og oppmerksom når han vil. Problemet er at han bare i svært begrenset grad bryr seg om hva andre mener, og at han lyver når det passer ham. Etter hvert fremstår administrasjonen som fullstendig dysfunksjonell. Ulike fløyer står mot hverandre, medarbeidere sparkes over en lav sko - eller sier opp i frustrasjon - og staben stjeler dokumenter fra presidentens skrivebord i håp om at han skal glemme dem og dermed unngå å gjøre enda mer skade. For en norsk leser kan det bli mange navn og detaljer, men det er et fascinerende bilde som tegnes av det indre livet i Det hvite hus.
Jeg har pleid å si at en grunnleggende forskjell mellom Russland og USA er at mens førstnevnte er et land uten korrektiver der regimet kan gjøre og si hva de vil, har USA sine "checks and balances" og i tillegg noen av verdens beste uavhengige medier. Nå er jeg ikke så sikker. Trump har allerede utnevnt to dommere i høyesterett, og med flertall i begge kamrene i Kongressen har han kunnet ture frem som han har villet. I kjølvannet ligger sanksjoner, straffetoll, skadeskutte handelsavtaler, USAs uttreden av Paris-avtalen, snart kanskje også oppsigelse av sentrale nedrustningsavtaler. Selv om demokratene nå overtar flertallet i Representantenes hus, har han per i dag gode utsikter til å bli gjenvalgt. Den største usikkerheten ligger kanskje i Mueller-utredningen av forbindelsene hans til Russland, og generelt forhold knyttet til hans tidligere forretningsdrift. Hvis han har drevet butikk på samme måte som han driver politikk, vil det før eller senere måtte komme frem i lyset. Det blir i så fall en avgjørende test på styrken i det amerikanske rettssamfunnet og demokratiet.
Bob Woodward. Fear: Trump in the White House.
Simon & Schuster, 2018.
421 s.
Kommentarer
Legg inn en kommentar