Fabelaktig fra Viktoriatiden

Cora Seaborne (merk navnet!) er en ung enke fra London som nyter sin nyvunne følelse av frihet. Både selskapsdamen Martha og legen Luke Garrett, som behandlet mannen, er forelsket i henne. Lukes venn Spencer er forelsket i Martha. Gjennom felles venner blir de kjent med en prestefamilie i den lille landsbyen Aldwinter i Essex, der konen Stella skal dø av tuberkulose, men er vakrere enn noensinne. Mannen Will elsker henne, men finner samtidig en sjelefrende i Cora. Dette er utgangspunktet for handlingen i Sarah Perrys roman The Essex Serpent fra 2016, som kom på norsk under tittelen Sjøormen fra Essex tidligere i år. 

Handlingen foregår over et år. Brevene som utgjør en viktig del av boken, er ikke datert med årstall, men teksten inneholder ledetråder som gjør at den kan tidfestes til slutten av det nittende århundret. For eksempel leser Coras innadvendte sønn Francis en Sherlock Holmes-historie som kom ut i desember 1893. Det er imidlertid få spor av Fin de Siecle-stemningen som begynte å innta også England på denne tiden; det som opptar hovedpersonene, er problemstillinger som dominerte det intellektuelle livet i landet noen tiår tidligere, som sanering av slummen i London (Karl Marx' datter gjør en gjesteopptreden), medisinske fremskritt med tilknyttede etiske spørsmål og fremfor alt den eksistensielle utfordringen som Darwins utviklingslære, publisert i 1859, innebar for religiøs tro. Denne konflikten er satt på spissen gjennom Coras forhold til landsbypresten Will. Hun samler fossiler som hobby, inspirert av Darwin og Sir Charles Lyell, som populariserte de geologiske bevisene for at jorden er uendelig mye eldre enn det en kommer frem til ved å legge sammen generasjoner i Bibelen; han står for en opplyst kristendom som aksepterer vitenskapen, men likevel innebærer betydelig motstand mot det nye. 

Samtidig utfordres både troen og rasjonaliteten av noe mer grunnleggende, en urgammel frykt som griper landsbyboerne ved hjerterøttene og som manifesteres i sjøormen i tittelen. Den går i ett med Blackwater, det store våtmarksområdet der den angivelig skal finnes, som i seg selv er som en levende organisme, i evig forandring gjennom regn, tåke og et stadig skiftende lys. Ormen kan leses som et symbol på underbevisstheten, seksualitet og sinnets mørke krefter. Samtidig skildres naturen intenst per se: Med noen raske pennestrøk fremkaller Perry gang på gang nærmest magiske landskaper, sett ned til minste detalj. 

Med hva slags blikk ser så The Essex Serpent på Viktoriatiden? Kvinners frihet var tema også for 150 år siden, og Cora er slik sett et barn av sin tid. Hovedpersonenes tanker og følelser kan virke nokså moderne, men var de egentlig noe annerledes da? Boken inneholder noen (få) intense fysiske øyeblikk som ikke kunne ha vært skrevet slik på 1890-tallet, men hvem sier at de ikke kunne oppleves slik? Mest moderne er den kanskje i behandlingen av barna, som fremstår som fullt tegnede personer. Den nær autistiske Francis er lenge et mysterium, men er den som til slutt ser sjøormen for hva den faktisk er, mens prestedatteren Joannas venninne Naomi Banks gjennomgår en modning som speiler hele historien.

The Essex Serpent kan leses som et eventyr eller en fabel, men med høyst levende personer. Skulle jeg innvende noe, måtte det være at ting faller så nett på plass til slutt. Menneskene har sine sorger, men slangen er drevet ut av paradiset. Alle hovedpersonene viser seg å være godhjertede og helstøpte. Men det er kanskje en av grunnene til at dette er en bok å bli glad av?

Sarah Perry, The Essex Serpent.

Serpent's Tail, 2016.

Kindle Edition. 424 s.