Stor romankunst

Hva hvis? Det er det store spørsmålet som stilles i Jenny Erpenbecks roman Alle dagers ende. Hva hvis et spedbarn ikke hadde dødd? Hvem ville det ha blitt til, hvordan ville det ha forandret livene til alle rundt det, ja selve historiens gang? Spørsmålet stilles ikke bare en, men hele fem ganger, og det er dette som driver handlingen fremover.

En annen måte å se det på er at boken skildrer en livshistorie i fem stadier, der hvert av dem kunne ha blitt avbrutt hvis ting bare hadde gått litt annerledes. Slik blir det en bok om livets skjørhet, men også om det mirakelet det er at vi lever. De fem delene forteller en historie som både er den samme og ikke den samme, og er vevd sammen gjennom små detaljer og formuleringer som plutselig dukker opp igjen, gjenstander som reiser med personene gjennom generasjoner og en allvitende fortellerstemme som stadig skifter perspektiv. En tredje tolkning er at et liv også inneholder alle mulighetene som ikke ble noe av, slik science fiction-litteraturen noen ganger forestiller seg at de forskjellige forløpene utspilles i parallelle dimensjoner. Derfor er aldershjemmet der hovedpersonen til slutt havner, fullt av «ufortalte historier». Eller er det slik det antydes mot slutten av boken, at alt eksisterer samtidig i evigheten?

Handlingen begynner i den lille byen Brody i Øst-Galicia, som til ulike tider har tilhørt Østerrike-Ungarn, Polen, Sovjetunionen og Ukraina, og der et stort flertall av befolkningen lenge var jøder. Holocaust er da også et tema i boken. Senere beveger vi oss til Wien, Praha, Moskva og Berlin og ser personene gjennomleve Første og Annen verdenskrig, mellom dem Stalins utrenskninger, og senere Berlin-murens fall. Slik blir dette også en roman om Europas historie. Det bidrar til å gjøre den universell, på samme måte som at hovedpersonen er navnløs, men først og fremst ligger det universelle i de sterke menneskeskildringene, lidelsen, resignasjonen, det tidvise opprøret, døden som kommer og utsletter alt.

En annen ting som dessverre gjør boken høyaktuell, er hatvolden som blomstrer opp i Europa også i dag. Som så mange ganger før er det mennenes vold, mennenes kriger, mens kvinnene bøyer nakken og bærer livet videre. Dette er imidlertid ikke noe påtrengende tema. Boken er i det hele tatt lite påståelig; handlingen får tale for seg selv.

Det er ikke tilfeldig at epigrafen er tatt fra Sebalds Austerlitz: «Ennå i fjor sommer reiste vi herfra til Marienbad. Og nå, hvor reiser vi nå?» Tiden for å tenke på kursteder er forbi. Finnes det overhodet noen vei fremover?

Alle dagers ende er en roman om det å være menneske, en eksistensiell roman. Den er vakker og trist, nær og overveldende, sår og sterk. Anbefales på det varmeste.

Jenny Erpenbeck, Alle dagers ende.

Oversatt av Ute Neumann.

Oktober 2018 (original 2012).

265 s.