En amerikansk klassiker

The Last of the Mohicans –Den siste mohikaner – er den andre og mest kjente av fem bøker i James Fenimore Coopers serie om «Lærstrømpe». I Norge har tittelen nærmest blitt et begrep på grunn av Arne Bendiksens tvilsomme sang fra 1960-tallet. Her har boken vært markedsført som en ungdomsbok i forkortede og bearbeidede utgaver, en skjebne den har delt med mange andre klassikere. Den første fullstendige utgaven på norsk kom i 2008. Men Den siste mohikaner er like lite skrevet for ungdom som Robinson Crusoe er det. Snarere er det snakk om en ambisiøs og velskrevet historisk roman, rik på naturskildringer og filosofiske diskusjoner om menneskets natur, problematiske sider ved koloniseringen og eksistensielle spørsmål om godt og ondt. Den er skrevet i en relativt formell og omstendelig stil, inneholder flere uoversatte dialoger på fransk og legger ingen ting imellom i en rekke brutale voldsskildringer.

Boken kom ut i 1826 og var med på å etablere romanen som sjanger i USA. Handlingen foregår i 1757 under den fransk-britiske kolonikrigen. Begge sider har vervet ulike indianerstammer til å hjelpe seg under løfte om ære, plyndring og trofeer, gjerne kombinert med direkte betaling i form av for eksempel våpen eller brennevin. Dette skaper utfordringer for leseren, for ikke bare snakker indianerne ulike språk, de har også ulike navn på personer og steder, som igjen atskiller seg fra navnene de hvite bruker. For personene i boken er språk- og kulturkunnskap nesten like viktig for å overleve i villmarken som skarpe sanser og evnen til å lese spor i naturen. 

«Lærstrømpe» er ikke en indianer slik en kunne tro, men et av mange tilnavn på jegeren og speideren Natty Bumppo, av engelsk avstamning, men på høyde med indianerne når det gjelder å klare seg i skogene sør for De store sjøene, der handlingen foregår. Den begynner med at de to døtrene til en høyere engelsk offiser, Cora og Alice Munro, skal forflytte seg fra en britisk utpost til en annen. De eskorteres av den unge offiseren Duncan Heyward, som beiler til Alice, og sanglæreren (!) David Gamut. Reisen er ikke lang, men de føres på villspor av den upålitelige indianeren Magua. Heldigvis støter de på Lærstrømpe og hans to indianervenner, mohikanerhøvdingen Chingachgook og sønnen Uncas. Nå følger en rekke spennende begivenheter der de sistnevnte redder de to jomfruene i nød og grønnskollingene Heyward og Gamut fra en rekke kniper. Til slutt kommer de frem til målet, Fort William Henry, bare for å oppdage at det er beleiret av franskmennene. De underlegne britiske styrkene blir tilbudt fritt leide hvis de kapitulerer, og ser til slutt ingen annen mulighet.

Indianerne som kjemper på fransk side, føler seg snytt over denne fredelige utgangen, og i det britene er på marsj, angriper de. Slik begynner Coopers skildring av massakren ved Fort William Henry, en historisk hendelse:

«But as the female crowd approached them, the gaudy colours of a shawl attracted the eyes of a wild and untutored Huron. He advanced to seize it, without the least hesitation. The woman, more in terror than through love of the ornament, wrapped her child in the coveted article.... the savage relinquished his hold of the shawl, and tore the screaming infant from her arms.... perceiving that the shawl had already become a prize to another, his bantering but sullen smile changing to a gleam of ferocity, he dashed the head of the infant against a rock, and cast its quivering remains to her very feet.... maddened at his disappointment, and excited at the sight of blood, the Huron mercifully drove his tomahawk into her own brain.»

Som resultat av denne katastrofen faller Cora og Alice igjen i hendene på den sleske og onde Magua, og historien drar seg mot sin uunngåelige slutt. Her er ingen billig «happy ending», men det gjenopprettes en slags orden i bokens kosmos.

Samtidig er den slett ikke uten humor. Om David får vi vite at «He had all the bones and joints of other men, without any of their proportions». Lærstrømpes latteranfall da den ivrige, men uerfarne Heyward forveksler en gruppe beverhytter observert på avstand med en indianerlandsby, vil ingen ende ta. Siden indianerne for det meste er tause, faller det i hans lodd å kommentere ting de ser og hendelser underveis, og disse kommentarene er fulle av underfundige observasjoner, ofte med et dypere filosofisk innhold.

Indianerne skildres nyansert og med respekt. De er «ville», men ikke onde, og handler ut fra en gitt historisk situasjon, religiøs overbevisning og strenge æresbegreper. I sentrum står Uncas, tittelens siste mohikaner, innbegrepet på "the noble Savage" med kropp som en gresk statue og instinkter som setter ham over de andre. Men ingen ting er svart/hvitt: I en episode der våre venner lurer en fransk vakt, sniker Chingachgook seg helt unødvendig tilbake og dreper og skalperer ham. Dette aksepteres av de andre, også Lærstrømpe, som indiansk skikk og ikke en ond handling.

En kan imidlertid spørre seg hva beskrivelsen av slike skikker gjorde med samtidens oppfatning av indianerne. Da boken kom ut, var det fortsatt 65 år med indianerkriger igjen, og en litt overfladisk lesning ville neppe gjøre leseren vennligere stemt overfor de «ville». Slik kunne den nok tas til inntekt for de hvites fremferd, selv om ingen ting tyder på at det var Coopers hensikt. 

I dag er Den siste mohikaner en krønike over en svunnen tid. Selv om meningene blant kritikerne har vært delte, har den vært populær siden den først kom ut. Den er fortsatt vel verdt å lese.

James Fenimore Cooper, The Last of the Mohicans: A Narrative of 1757.

Først utgitt 1826, her sitert fra Scribner 1933.

Boken kan lastes ned gratis her.