Ingen motstand

Noen romanhelter takler alle situasjoner og får i tillegg hjelp av skjebnen hvis de ikke strekker til selv. Et eksempel er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug, der hovedpersonen trenger penger, dykker fra sin egen brygge, og vips! så finner han en skatt. Omtrent som i Donald. Dermed blir det vanskelig å betrakte boken som noe annet enn kiosklitteratur.

Grev Alexander Ilyich Rostov, hovedperson i Amor Towles´A Gentleman in Moscow, er heller ikke tapt bak en vogn. Dette er kiosklitteratur, i den forstand at boken markedsføres som en bestselger på flyplasser over hele Europa og formodentlig også i USA, der forfatteren kommer fra. Samtidig har den fått gode kritikker, og den har uomtvistelige kvaliteter, noen av dem uvanlige. Jeg innrømmer at jeg var skeptisk fra starten, delvis fordi den handler om Russland uten at det er åpenbart hvor mye Towles vet om landet, men mest fordi den bygger på en lite troverdig premiss: Aristokraten Rostov blir stilt for et revolusjonstribunal, men på grunn av et progressivt dikt han har publisert, blir han ikke dømt til døden, men til husarrest på Hotel Metropol i Moskva, der han allerede har bodd i en suite i fire år. Nå må han riktignok ta til takke med mer beskjedne gemakker.

Gjennom Rostov følger vi livet på Metropol fra revolusjonen til 1954, ikke minst dets indre liv. Ideen om hotellet som univers er knapt nok ny, men fungerer godt, og med jevne mellomrom får vi et glimt av verden utenfor gjennom gjester, brev osv. Noen dyp analyse av Russland og dets historie er dette likevel ikke. Det er mer en hyllest til dannelsen, til adelsmannen Rostovs kunnskaper, finesse og manerer, men også anstendighet og menneskelighet. Det blir bare litt borte at for å frembringe disse i og for seg utmerkede egenskapene i noen få, måtte store deler av befolkningen leve i tilnærmet slaveri til langt opp mot forrige århundreskifte.

Boken er likevel morsom å lese, ikke minst fordi forfatteren rår over store språklige ressurser. En kan formelig se for seg hvordan han nyter å finne akkurat det riktige ordet, som samtidig kommer litt uventet. Her lager greven seg kaffe om morgenen:

«Even as he turned the little handle round and round, the room remained under the tenuous authority of sleep…. But when the Count opened the small wooden drawer of the grinder, the world and all it contained were transformed by that envy of the alchemists - the aroma of freshly ground coffee.

In that instant, darkness was separated from light, the waters from the lands, and the heavens from the earth. The trees bore fruit and the woods rustled with the movement of birds and beasts and all manner of creeping things….»

I tillegg er greven selv en svært likandes person, og han opplever mer i løpet av boken enn tilstanden av indre eksil skulle tilsi. Men det skal ikke røpes her.

Bokens fortellerstemme gjør flere steder et poeng av at den tilhører en russer («vi russere»), uten at kunnskapen om Russland blir mer troverdig. Greven bemerker selv at alle hoteller av denne standarden er like, fordi de betjener det samme internasjonale klientellet. En av de viktigste referansene i boken er til Casablanca, der Ricks bar på samme måte som Metropol blir en oase for hjemløse sjeler, for dem som er på vei et annet sted. Det er også vår helt til slutt. Både tonen gjennom hele boken, den litt oppkonstruerte slutten og detaljer som at alle ordene i alle kapitteloverskriftene begynner på «A» bidrar til inntrykket av at forfatteren koser seg med sin egen flinkhet, at dette er for moro skyld. Men god underholdning er det.

Amor Towles, A Gentleman in Moscow.

Windmill, 2016. 462 s.