Veiviser i medievirkeligheten

Alan Rusbridger var sjefredaktør i Guardian, en av verdens mest innflytelsesrike aviser, fra 1995 til 2015. I løpet av denne perioden forandret medieverden seg totalt, med internett og sosiale medier som nøkkelord. Slik Rusbridger beskriver det i boken Breaking News, har mediene gått fra å være «vertikale», det vil si at de leverte nyheter, informasjon og analyser «ned» til leseren, til å ha lesere på samme «horisontale» nivå, lesere som kan skaffe seg og kontrollere den samme informasjonen via andre kanaler, og som til og med kan delta i nyhetsproduksjonen. Det siste kaller han «åpen» journalistikk i motsetning til «lukket». Hva er rollen til en kvalitetsavis i et slikt mediebilde? Hvordan skal den tjene penger? Og hvordan skal leseren kunne skille mellom kvalitetssikret informasjon og strømmen av «fake news» i ulike inkarnasjoner, mellom løgn og sannhet?

Breaking News er en blanding av memoarer, mediehistorie og analyse. Særlig i første del av boken handler det mest om Storbritannia, og noen av sakene som omtales, har nok begrenset interesse for de fleste. Men under Rusbridger utviklet Guardian seg fra en erkeengelsk avis med opplag på nivå med Aftenposten til en ledende global nyhetsaktør med et av verdens mest besøkte nettsteder, og etter hvert får vi saker som Wikileaks- og Snowden-avsløringene. Selv om mye er kjent fra før, er det fascinerende å følge disse sakene fra innsiden, både valgene som måtte tas, presset fra myndighetene om ikke å publisere og hvordan Guardian opplevde å bli angrepet også av kolleger.

Rusbridger er nådeløs i sin beskrivelse av det britiske mediebildet og myndighetenes holdning til en fri presse. Nøkkelsaken er Guardians avsløring i 2009 av at tabloidavisen News of the World, eid av Rupert Murdoch, ulovlig hadde hacket telefonene til en rekke politikere og kjendiser. Ingen takket dem for dette. Hele Murdochs medieimperium ble mobilisert for å avvise påstandene, andre aviser tiet saken ihjel, politiet etterforsket den ikke, og Andy Coulson, den ansvarlige redaktøren, ble kort tid etter utnevnt til medierådgiver for nyvalgt statsminister David Cameron. Rusbridger sto alene, men bare i Storbritannia. Han ringte en redaktørkollega i New York Times, som fluksens sendte over tre journalister. «It was like the cavalry arriving». I løpet av noen måneder hadde amerikanerne ikke bare bekreftet Guardians historie, men kommet med en rekke nye avsløringer. Da det ble kjent at hackingen også omfattet telefonen til en tretten år gammel kidnappet skolejente som senere ble myrdet, samt familiemedlemmer til ofre for andre forbrytelser og til drepte soldater i Afghanistan og Irak, snudde stemningen. Murdoch beklaget i en parlamentshøring og la ned News of the World over natten, de ansvarlige inklusive Coulson ble arrestert og det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon. Det er anslått at saken kostet Murdochs News Corp. opptil en milliard dollar.

Undersøkelseskommisjonen under Lord Leveson ga imidlertid magre resultater. Pressen i Storbritannia skulle fortsatt være selvregulerende, og klarte ikke engang å bli enige seg imellom om hvordan dette skulle foregå. Med den konservative flaggskipsavisen Daily Telegraph som eksempel dokumenterer Rusbridger på overbevisende måte hvordan redaksjonelle avgjørelser påvirkes av kommersielle interesser. Ikke skriv stygt om annonsører. Unngå stoff som kan frastøte de gruppene annonsørene ønsker å nå. Og gjør som myndighetene sier i følsomme saker. Det var i denne avisen Boris Johnson slo seg opp som Brussel-korrespondent og senere har hatt en fast spalte i mange år. I Brussel ble han kjent for euroskeptiske artikler som ofte var kreative i sin omgang med sannheten, noe han selv gjerne innrømmet med et flir.

Snowden-saken ble en sentral prøvestein for pressens uavhengighet. Guardian kom raskt under et voldsomt press for å stanse publiseringen av avsløringene. «Do you love your country?» ble Rusbridger spurt av et parlamentsmedlem. Igjen fulgte den konservative pressen opp: Hvis de hemmelige tjenestene mente at noe var for sensitivt til å publiseres, vel, så burde det ikke publiseres. Og uskyldige personer hadde jo ikke noe å frykte ved å bli overvåket? De hemmelige tjenestenes standardtilnærming til sensitive opplysninger var «never confirm, never deny». Rusbridger kontrasterer dette med USA, der pressens uavhengighet er garantert gjennom grunnlovens «first amendment», og der vanlig prosedyre i slike saker var at journalisten fikk snakke med en ansvarlig i myndighetsapparatet som kunne forklare hvorfor konkrete opplysninger eventuelt ikke burde offentliggjøres. Men avgjørelsen lå hos mediene selv.

Mot slutten av boken reflekterer Rusbridger over hva som skiller journalistikk fra mengden av andre ytringer, det være seg blogger, emne- og faktasider, sider der entusiaster samles for å diskutere sine favorittbøker eller hobbyer, eller ekkokamre, kommentarfelter og nettroll. Han finner ikke noe klart skille. Forut for folkeavstemningen om Brexit var de toneangivende britiske avisene ifølge ham ubrukelige som informasjonskilde. Eksempler på det motsatte finner han på Twitter, der det f.eks. fantes tråder som belyste Storbritannias historie som medlem av EU.

Ett svar er at det kreves ressurser for å nå gjennom støyen over tid, journalistiske, økonomiske og også juridiske. Men det er ingen garanti i seg selv. For Rusbridger har det vært avgjørende at Guardian eies av en stiftelse som ikke har profitt som mål. Målet er å vinne leserens tillit - igjen og igjen - gjennom etterrettelig rapportering, gode analyser og selvsagt godt språk og gode argumenter. Som regel skal argumentene presenteres balansert, men han gjør noen unntak, for eksempel for klimaendringene, og selvsagt ytringsfrihet.

Breaking News er journalistisk pratete i stilen og holder kanskje ikke helt det den fulle tittelen lover. Men den er et spennende glimt inn i en annen verden, en verden der det i stadig større grad er behov for veivisere. Rusbridger er en slik veiviser. Og aldri så galt er det godt for noe, slik et avsluttende sitat kan illustrere:

«Donald Trump may have been terrible for America, the world at large and the future of the species, but he has, in some ways, been good for news. He has - with his prolific lies, and his bullying menace towards decent reporters and newspapers - reminded people why journalism matters.» 

Alan Rusbridger, Breaking News: The Remaking of Journalism And Why It Matters Now.

Canongate 2018. 440 s.