En enkeltmannstenker

Thure Erik Lunds essaysamling Romutvidelser (2019) tar opp velkjente temaer fra hans romaner: menneskets fremmedgjøring som ubønnhørlig innvevd i en høyteknologisk «verdensmaskin» og språkets muligheter og begrensninger som middel til erkjennelse. Mange av tekstene er skrevet til bestemte anledninger, og som det ofte er tilfelle med slike samlinger, får boken dermed litt preg av et oppsamlingsheat. Den gjennomgående røde tråden er imidlertid hele tiden synlig.

Lund er manisk opptatt av digitaliseringen av verden, som i essayet om Thoreau. I motsetning til Thoreau kan ikke det moderne mennesket gå ut i skogen og begripe den direkte, fordi vi er infiltrert i et sett med teknologier, «fiktive matriser» som gjennomsyrer måten vi tenker på, som er tankene våre. Den skogen vi kan gå ut i, består av enere og nuller, firkantpulser og algoritmer. Det nytter ikke å prøve å frigjøre seg:

«Om man går inn dit alene, som en utilknyttet enkeltmannstenker, uten teknologisk assistanse eller innsikt, som et nakent menneske, vil man straks bli oppfattet som en fiende.... I beste fall vil man bli sett på som dum, barnslig, irrelevant, og gli inn i uviktigheten og glemselen....»

Det er nokså åpenbart at denne «enkeltmannstenkeren» er Lund selv.

For Lund er den eneste måten å gjøre opprør mot denne utviklingen å ikke delta, å trekke seg tilbake, inn i seg selv. Her kan skjønnlitteraturen spille en rolle. I nøkkelessayet «Om nødvendigheten av å isolere seg» heter det:

«Stillheten er derfor skjønnlitteraturens grunnsubstans. Stillheten er det opprinnelige alvoret. Den er meningsløshetens tause halvbror. Stillheten er den mest direkte linjen inn mot de store spørsmål i livet, stillheten, og mørket, kan i ytterste forstand fortelle oss om døden.»

Her er vi tilbake til avslutningen av Lunds storverk Myrbråten-fortellingene:

«Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig.»

Mer radikalt blir det knapt i dagens forbruks- og medieverden.

Essayet «Knut Hamsuns litterære metode» vil forarge noen. Eller de vil trekke på skuldrene. For hvem er denne Lund som mener at Hamsun er uinteressant som forfatter, og at det som måtte finnes av interesse for ham i dag er tabloid og skyldes hans lefling med nazismen? Lund finner lite av formmessig eller innholdsmessig interesse i Hamsuns romaner; de er skrevet for å «gjøre ham selv større» og er statiske i sitt livssyn og persongalleri. Essayet er bevisst provoserende i formen:

«på tide også å anklage Hamsun for hans elendige bøker, de er skrevet av en småborgerlig, snusfornuftig bondenazist. Hamsun skjønte ikke litteraturens vesen. Denne manglende innsikten gjorde at han brukte berømmelsen til å bli en storkar....»

Det inneholder likevel en kjerne av analyse. Lunds helter er forfattere som hengir seg til teksten, lar den utvikle seg ut fra sine egne regler og behov, som noe egenrådig, «en særegen livsform, et abstrakt vesen, som forfatteren bare så vidt har oversikt over, og som for lengst har forlatt mennesket bak forfatteren». Dette finner han f.eks. hos Céline, selv om han også var nazist. Andre som passerer nåløyet, er Proust og Kafka, Sebald og Foster Wallace, mens «Norske klassikere før 1965 innen romankunsten er semre greier, det er bare svake varianter av bondefortellinger, alt sammen.»

De fleste av essayene handler på en eller annen måte om litteraturen og dens forhold til virkeligheten, om forfatter- eller kunstnergjerningen og om Lunds plass i dette bildet. For Lund-kjennere inneholder de lite nytt. Noen fremstår som fullt uttenkte og gjennomarbeidede, andre som mer lettvinte og overfladiske.

Der jeg faller av, er i essayet «Et lite kurs i Straahlbox», som foregir å forklare oppbygningen av og innholdet i en av Lunds egne bøker. Det er knapt nødvendig å liste opp innvendingene mot dette, som den mest opplagte: En roman bør stå på egne ben og ikke trenge å forklares, aller minst av forfatteren. Selve forklaringen er også langtekkelig, repetitiv og uklar. Dette anbefaler jeg alle unntatt blodfans - som det finnes en del av - å hoppe over.

Lund er best når han skriver om det konkrete, som i det avsluttende essayet om veier eller i «Å male utomhus», opprinnelig en katalogtekst til en utstilling av maleren Harald Lyche. Her får han fint frem hvordan maleriet står i et spenningsforhold mellom det spesifikke og det allmenne, øyeblikket i tiden og det uendelige, det mikroskopiske og det kosmiske, og hvordan ikke bare motivet, men den materielle delen av bildet - lerret, farger og penselstrøk - er med på å forme kunstnerens, og dermed også betrakterens, erkjennelse. Evnen og viljen til å tenke en tanke helt ut, som i andre tilfeller kan gjøre essayene omstendelige og langtekkelige, gir her genuin innsikt.

Thure Erik Lund, Romutvidelser: Essays.

Aschehoug, 2019.

310 s.