En russisk julefortelling

En kald vinterkveld stiger en heks opp mot månen i en sky av røyk. Det er julaften. Snart får hun selskap av en djevel, som like godt stjeler med seg månen. Slik begynner Nikolaj Gogols novelle «Julenatt», først publisert i samlingen Aftener på en gård nær Dikanka (1831). Gogol (1809-52) kom opprinnelig fra Ukraina, der handlingen også foregår. Sammen med Pusjkin og Lermontov innleder han storhetstiden for den russiske novelle- og romankunsten, og hans skuespill Revisoren (1836) spilles fortsatt over hele verden.

«Julenatt» er en burlesk fortelling om menneskelig svakhet. Oksana, datter av kosakken Tsjub, sitter foran speilet lik heksen i Snøhvit, og holder alle friere, særlig smeden Vakula, på avstand. Hans mor Solókha har i sin tur kastet sine øyne på Tsjub, men som en fortsatt relativt ung og dessuten frilynt dame får hun etter hvert som kvelden skrider frem besøk av flere av stedets fremste menn, gifte som ugifte. Hver av disse må gjemme seg når nestemann banker på, og de ender opp i kullsekker. Dette er imidlertid den samme typen sekker som blir brukt til å samle inn gaver av julesangerne som tradisjonelt vandrer rundt i landsbyen denne kvelden. De havner etter hvert på vidvanke, og det blir kamp om det finnerne tror er kjøtt, brød og andre godsaker. Parallelt inngår Vakula en pakt med djevelen for å vinne den uoppnåelige Oksana, et forehavende som bringer ham til selveste St. Petersburg.

Historien er full av merkelige figurer. Her er den tidligere kosakken Patsiuk Ølvom:

«(han) sov tre fjerdedeler av døgnet, åt for seks slåttekarer og drakk gjerne ti liter brennevin i slengen.... Kosakkbuksene hans var så vide at man aldri kunne se bena bevege seg, uansett hvor lange skritt han tok - det så ut som en øltønne trillet av seg selv bortover veien.»

Etter hvert samler ungdommene i landsbyen seg for å synge julesanger og ha det moro, mens de eldre virrer omkring og stort sett havner andre steder enn de hadde tenkt, godt hjulpet av djevelen, som pisker opp en svært lokal snøstorm. Tsjub ender opp i sitt eget hus, men blir kastet ut av smeden, som er i slett lune etter nok en gang å ha blitt avvist av Oksana. Med uangripelig logikk konkluderer han med at han må være et annet sted:

«‘Æsj, det er jo ikke mitt hus allikevel,’ sa han til seg selv. - Smeden ville aldri våge seg hjem til meg! Men på den annen side, når jeg ser godt etter, så neimen om det ligner på hans hus heller! Hvem i all verden er det sitt?»

Og slik fortsetter det. Etter mange viderverdigheter samles landsbyboerne til høymesse om morgenen juledag. Smeden har ikke vært å se hele natten, og det ryktes at han har kastet seg i elven, mens andre hevder å ha sett med egne øyne at han har hengt seg. Dette fører til en saftig ordveksling blant landsbykonene, der gamle motsetninger kommer til overflaten. Men så dukker smeden plutselig opp, og historien får sin lykkelige slutt.

Mens Revisoren nådeløst blottstiller sine feige og grådige hoved- og bipersoner, slik at det knapt er mulig å finne et positivt trekk ved noen av dem, er landsbyboerne i «Julenatt» fremstilt med kjærlig godmodighet. Alle får mer eller mindre som fortjent, uten at det går noen riktig ille. Selv en pakt med djevelen kan en komme fra uten mén denne kvelden. Det er tross alt jul.

Nikolaj Gogol, «Julenatt». Oversatt av Karin E. Saastad.

I Julenatt og andre fortellinger. Et utvalg under redaksjon og med forord av Geir Kjetsaa.

Solum 1979.

Fortellingen kan leses her